Dagen begynte helt normalt, den. Rolig start med vanlige morgenrutiner. Og sjølsagt inkludert tur i skogen med Barney. Da de tradisjonelle rutinene var gjennomført og tiden var inne for å tenke på neste tur ut i finværet, fikk jeg en idé. Ikke voldsomt grensesprengende og imponerende, men litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg da jeg sto opp. Trikken har vi tatt før, både Barney og jeg, så det var heller ikke nytt. Men hadde jeg ikke lyst til å utforske litt og finne ut hvordan det så ut borti vest, så langt vi kom? Ikke kjempelangt, men så langt vi kan komme med linje 13 med trikken. Der har vi aldri vært, tenkte jeg, så hvorfor ikke ta ettermiddagsturen med Barney i uutforsket terreng? Alltid spennende med nye områder. Som tenkt, så gjort, og på bildene rett under her ser du puddelen i god fart mot målet.
Det er stedet Lilleaker som er endestasjon for trikk nummer 13 i vestlig retning, helt vest i Oslo. Det er nok derfor den er endestasjon. Grensa mellom Oslo og Bærum går i Lysakerelva. Og til den kom vi etter kort tids vandring fra trikkeholdeplassen. Bilder av en delvis tilfrosset elv og foss ser du under her, og også som toppbilde. Vakkert skue. Wikipedia om Lysakerelva Det er Granfossen du ser på bildene.
Starten på kvelden var slik som på bildet over her. Nabo G hadde invitert til bokring. Den månedlige bokringen vår som går på omgang. Nå var det altså hennes tur. Vi starta rundt dette bordet som var dekket med snacks og glass klare for påfyll av velkomstbobler, og ikke minst en nydelig azalea. Og for ikke å glemme hovedrolleinnehaveren for kvelden, boka Lorden som vi hadde lest siden forrige bokkveld, og som nå skulle diskuteres av oss 5 som var til stede. Den mystiske lorden Det er boka og sosialt samvær som skal stå i fokus, men det er alltid koselig med litt kveldsmat. Og det kan variere fra gang til gang. Vi er jo flere i bokringen, så variasjon blir det både på lokasjon og meny. Nå vart det servert litt av hvert. Både rakfisk med tilbehør, røkelaks, eggerøre, spekemat og oster. Nydelig. Enkel og god salat med røkelaks og pasta. Den månedlige klubbkvelden, eller hva jeg skal kalle den.
Det blir som regel ikke til at jeg går på julemarkeder når de arrangeres. Har ikke blitt slik opp gjennom. Det finnes jo mange av dem, men jeg er altså litt sær der. Kanskje litt annerledes enn de fleste? Hva slags forhold har du til julemarkeder? Jeg skjønner godt at det avhenger av hva som presenteres og selges på de forskjellige markedene. Og det finnes jo alle typer, både private og offentlige, små og store. Nå var jeg på et sånt innendørs, lokalt, privat og lite julemarked. Fint å støtte de som selger ting de har produsert sjøl, samt sjekke om det var noe jeg kunne trenge. Nabo A og jeg vandret en 20 minutters tur dit. Passe avstand. Der var det satt fram bord med diverse artikler, og alt var hjemmelaget. Litt av det synes på bildene. Strikkede sokker, luer, pannebånd, grytekluter, votter, barneklær og mye annet håndarbeid. Dessuten et eget bord med hjemmelaget svartsurbærgele og druegele blant annet. Ja, faktisk av druer dyrket fram på Svartskog et lite stykke sørover herfra. Endelig vart det svartsurbærgele Og ellers var det et eget bord med alskens hjemmebakst. De sju slaga, du vet.
Jeg kjøpte faktisk både druegele, svartsurbærgele og en grønn ørevarmer i ull. Det vart fangsten. Kafé var det der også, så da spanderte vi på oss en kosestund med kaffe og pekanwienerbrød, før vi labbet hjemover. Lystunnelen i vinterland
Spesielt tilbud: Bestill hårføneren CURLI AeroFlow med rabattkode gunn10 ved å trykke på linken. Dessuten er det mange andre produkter på CURLI-sida som du også får 10 % rabatt på ved å bruke rabattkode gunn10 via denne linken: CURLI AeroFlow
Jeg er ikke veldig ofte på kafé vil jeg si, tatt i betraktning hvor mange muligheter det er i nærområdet. Ikke akkurat i skogen så klart, men rundt omkring ellers, og nedi byen, da. På daglig basis når jeg er ute på tur, har jeg jo med meg puddelen Barney for det meste. Vi, eller rettere sagt jeg, tar heller kaffekoppen og matbiten hjemme før eller etter turene. Mest praktisk slik. Billigere blir det også. ♦️ Men av og til er det koselig med litt forandring. Nabo M og jeg hadde vært på foredrag på Holtet og benyttet anledningen til å stikke innom Åpent Bakeri der for en enkel lunsj. Det vart eplejuice og sandwich med avokado og egg på meg. Veldig godt. Har vært der tidligere, men altså en god stund siden. Frister til gjentagelse. Det går ofte i rykk og napp med slike opplevelser, og det viste seg at jeg havnet på kafé igjen dagen etter også. Et annet sted. Det kommer jeg tilbake til….. Uventa møte på kafé Bollekaféen neste Kaffepause i Kungsträdgården
Det må bli dette bildet som skal representere tema VARME i dette blogginnlegget. Fra november i fjor. Og hvorfor varme? Jo, jeg fikk en helgeutfordring igjen, og takker for det: Helgens utfordring VARME fra Utifriluft Dette bildet kunne ha vært tatt nå, for varme i peisovnen er deilig med flere kuldegrader ute. Har ikke fyrt opp ennå, men gjør det snart, og da kan det fort bli seende slik ut som på bildet, for Barney elsker peisvarmen. Og jeg også så klart. Og i går bestilte jeg vedsekker som kommer på døra til uka….. Dette liker vi. Stolt fyrbøter blitt enda flinkere.
Jeg kom på det igjen her om dagen da jeg var på foredrag med psykologen Sissel Gran. Temaet var «Inni er vi alltid unge.» målgruppa var oss eldre. Ja, jeg tør å innse at det er i den gruppa jeg har kommet til nå. Helt greit også faktisk. Blant annet spurte hun oss om vi hadde hatt minnebok på barneskolen. Hun er sjøl 73 år og kunne fortelle at hun hadde en minnebok som var blå med gullskrift. Det var da akkurat en slik en jeg hadde! «Inni er vi alltid unge», sa hun Jeg sier hadde, for den gikk fløyten i oversvømmelsen vi hadde i kjelleren her i fjor høst. Les innlegget jeg skrev om den da: Kan minneboka reddes? På bildet ser du rester av den. Det var da jeg gjorde forsøk på å tørke den etter «flommen». Om film, oversvømmelse og lokalavisa. Og i november 2018 skrev jeg et innlegg om minneboka mi, som da var gammal men nesten like fin. Har dessverre ikke bilde av den fra da. Men jeg setter inn kopi av innlegget lenger med på sida her. ♦️ Men tilbake til foredraget jeg nevnte innledningsvis. Det gjaldt det å eldes og hvordan vi følte oss inni kontra det ytre. Og hun kom på et vers som vanligvis sto i de fleste minnebøker. «Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg på taket så kråka kan ta deg!» Egentlig et gyselig utsagn var vi alle enige om, men for barn er det sikkert bare veldig fjernt og morsomt. Hun hadde dette verset, skrevet av en eller annen, i si minnebok, og ba oss sjekke også. Jeg får ikke gjort det av naturlige årsaker, og kanskje like greit. Hun mente at vi med glimt i øyet burde kontakte den som hadde skrevet det, hvis hen lever da, og konfrontere vedkommende med det Her er innlegget fra november 2018: ♦️ «Jeg har vært nede i kjellerboden igjen. Nå fant jeg den gamle minneboka mi fra barneskolen. Artig. Litt slitt er den, men henger sammen. Den bærer i hvert fall preg av å være bladd i.
De to første sidene er fylt ut av meg 22.10.57. Da var jeg snart 7 år gammel. Vi begynte på skolen det året vi fylte 7 den gangen.
Der er det bilde av meg, et par glansbilder og en velkomsttekst: “Vær så snill og skriv litt i minneboka mi. Hilsen Gunn”.
Så gikk boka på rundgang. Medelevene fikk låne med seg boka hjem for å kunne bruke litt tid på prosjektet og kanskje tegne litt og spandere på et glansbilde. Venner fra nabolaget og slektninger fikk også skrive i boka.
Dere som selv har hatt minnebøker husker sikkert mange av de vanligste versene. Her gjengir jeg mange av de som ble skrevet ned i min bok.
“En liten fugl synger for deg om alle ønsker som kommer fra meg.”
“Med vinden sender jeg en hilsen til deg. Når vinden snur, send den til meg.”
“Et lite minneord med hilsen fra meg. Alt godt i verden ønsker jeg deg.”
“Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.”
“Så lita og nett. Tenk om jeg hadde deg på et brett.”
“Tro det eller ei, jeg vil aldri glemme deg.”
“Jeg kjenner en pike så snill og grei. Hun går på skolen sammen med meg.”
“Du er aldri sur og lei, derfor vil jeg minnes deg.”
“Noen liker kaffe, noen liker te, noen liker deg og det gjør også jeg.”
“Vær tro og sann i all din ferd, for da får livet større verd. Vær lys og glad, se fram og opp, så når du nok til lykkens topp.”
“Når berg og dal oss skiller og du meg ikke ser, så husk at det var jeg som disse linjer skrev.”
“Rosene er røde, fiolene er blå, druene er søte og du er likeså.”
“Hell og lykke følge deg. Bedre ønske vet jeg ei.”
“Må hell og lykke din livsvei smykke.”
“Om du skulle glemme at en og en er to, må du ikke glemme å være snill og god.”
“Dans calypso og dans rock, før du blir gammel og lyt bruke stokk.”
Og på den aller siste sida:
“Du er aldri lei,derfor vil jeg minnes deg.”
Snakk om fine visdomsord og lykkeønskninger på veien videre i livet!
Nå får jeg arkivere den igjen. Kanskje noen slektninger kan ha moro av den i framtida også?
Har du hatt minnebok?» ♦️ Ja slik var det. Men ingen får mulighet til å arve denne boka, for som du leste tidligere, så vart den tatt av flommen i august 2023.
Nå er jeg litt urettferdig mot deg, Yngste. Barnebarn altså. Ba deg om å ta bilde av Barney og meg. Og det gjorde du med min telefon. Og klart du kunne. Ingen tvil om det. Det vart faktisk ikke slik som det vises her. For det var mye mer av meg som syntes av på det opprinnelige bildet enn det du ser her. Det er bare jeg som har vært ute med redigeringa mi og kutta både hode og overkropp av meg sjøl. Det var altså ikke Yngste som gjorde det. Syntes vel ikke at jeg var presentabel nok for bloggen, da. Men det er så klart Barney. Han er alltid det. Men jeg har fortsatt en vei å gå angående både selfier og andre bilder av meg sjøl, som andre tar. Jeg burde være tøff nok til å vise alt, uansett hvor «uheldig» jeg er på bildet. Er for feig da vettu.
Det var annonsert et foredrag på senteret i nabolaget. Der som jeg pleier å delta på både champanjelunsj og quiz. Veldig dyktige folk som får til så mange fine arrangementer. Det er for alle i nabolaget som er over 50 år, så der er jeg hjertelig velkommen med min alder. Nå skulle det være et foredrag av psykolog Sissel Gran, og jeg vandret dit sammen med Nabo M. Sissel Gran har også skrevet en bok med tittelen «Inni er vi alltid unge». Men nå altså foredrag. Det sto til forventningene. Det var så mye bra som vart sagt. Hun er sjøl blitt 73 år, så vet hva hun snakker om, både av erfaring og som fagperson. Her er noen av «gullkorna» hun fremførte: «Vi må lære å synkronisere vår indre, unge vilje med det fysiske ytre». Det kan ofte være en disharmoni der, for i hjernen er vi yngre enn kroppen kan føles med sine vondter, og ikke minst speilbildet. Og som en klient av henne fortvilet hadde sagt: «Har ikke vært gammel før, så vet ikke åssen det er.» Lærte også at vi ikke må snakke oss sjøl NED. Aksepter ytre endringer. Det handler om «Speilsjokket» Dette var bare litt av det hun pratet om, så klart, men til slutt sa hun: «Ikke lukk livsfortellingen din for tidlig!» Hva hun mente med det? Være fortsatt åpen for endringer og nye impulser og opplevelser uansett hvor gammel jeg blir. Klart det! Tror jeg får til noe av det hun sa, men jammen var det fint med en skikkelig påminnelse.
Så vart det endelig smaken av svartsurbær, som jeg har mast slik om i tidligere innlegg: Har du testa svartsurbær som gelé eller syltetøy? Godsaker i riktig puddelhøyde. Det var noen som kom meg i forkjøpet. Eller rettere sagt fikk laget det før jeg fikk somla meg til det. Men jeg fikk tak i det. Altså kjøpt før det ble tomt. Besøkte et lite lokalt julemarked i går sammen med Nabo A. Mer om julemarkedet kommer senere, men nå følte jeg for å fokusere på svartsurbæra. Det var så godt. Omtrent slik jeg hadde tenkt meg. Frisk på smak var den svarte geléen. Jeg hadde den nemlig på brødskiva mi til frokost i dag. Kan jo minne litt om solbær. Har du smakt svartsurbær? Urtekildens planteleksikon om svartsurbær
Jeg vart rent skremt sånn med en gang. Alt etter et par sider. Turte jeg å lese denne boka i sofakroken på kvelden, da? Hva slags bok var det egentlig? Om en som så spøkelser ved høylys dag, fikk jeg inntrykk av. Slik liker jeg ikke. Kall meg pysete, men ser ikke på skummel krim på TV heller jeg. Og helst ikke krimbøker. Raring. Etter å ha sett den usensurerte versjonen av Shining, Ondskapens hotell, på 70-tallet, og vart vettskremt, bestemte jeg meg for «aldri mer». Ikke verdt det. ♦️ Denne boka her er månedens bok i bokringen vår. Så måtte jo lese. Men det var heldigvis ikke som jeg fryktet. Nå er jeg ferdig med den, i god tid før vi møtes for å snakke om den. I hvert fall 3 dager før. Passer bra det, for da er boka friskt i minnet. Den var så fascinerende, dyp og godt skrevet. Men så er jo Tore Renberg en meget anerkjent forfatter også da. Skriver på nynorsk, men det går helt fint å lese for meg, sjøl om jeg er en bokmålsperson. Nydelig språk i boka. ♦️ Jeg vil ikke fortelle så mye om innholdet, for det er en viss mystikk der som jeg ikke vil avsløre, i tilfelle du skal lese den selv. Men jeg anbefaler den absolutt. Den er så spesiell og fin at jeg får assosiasjoner til den nydelige og spesielle filmen om matematikeren Nash, «A beautiful mind» (Et vakkert sinn), uten å røpe for mye…… Bokring, boksirkel eller bokklubb?
, og konfrontere vedkommende med det
