Barney og jeg dro dit, som jeg skrev om i går. Se link til innlegget nederst på sida. Gikk av trikken i Bjørvika. Ruslet bortover mot vannet, Munch-museet og Operahuset.
På det ene bildet, rett over her, vises skulpturen «Fellesskap» av Nico Widerberg. Fant det ut etter at jeg kom hjem. Googla litt. Det er fem figurer i bronse og stein. Hver figur veier 1500 kg og er 2,5 meter høy. Og de er alle torsoer, det vil si mennesker uten armer. De ble reist i 2015 og var da en folkegave fra COOP til Oslo kommune. Og står altså ved utløpet av Akerselva foran Barcode-rekken i Bjørvika.
På bildet over her ser du skulpturen «She Lies» uti vannet. Den er laget av rustfritt stål og glasspaneler og er cirka 12x17x16 meter. Den er permanent installert og flyter på en betongplattform, og roterer rundt sin egen akse. Kunstneren heter Monica Bonvicini. Skulpturen ble plassert der i 2010.
Og her imponerer jeg med kunnskap? Neida….har Googla på nettet jeg vettu.
Og så operahuset med Ekebergåsen i bakgrunnen. I forgrunnen en båt som er del av Oslo badstuforening, tror jeg. Og lenger bort, utafor bildet, er KOK Oslo som også er et badstuanlegg langs Langkaia.
Det var faktisk mange som bada der, og sikkert tok badstu etterpå. Tøffinger. Ikke noe for meg.
Det kan skje titt og ofte at jeg sitter med tårer i øynene når jeg ser på nyhetene.
Det er så mye fælt som skjer. Og nyhetskanalene prøver å formidle det til oss slik at vi skal få et mest mulig realistisk bilde av det som skjer. Krig og elendighet. Ikke lett å sette seg inn i åssen det egentlig oppleves for de stakkars folka som er midt oppi det.
Jeg blir påvirket av det, og det er viktig. Men ikke nok, føler jeg. Får litt dårlig samvittighet for likegyldigheten.
Noen ganger formidles elendigheten på en sånn måte at jeg bare må reagere følelsesmessig. Journalistene er dyktige. De lar oss se enkeltpersoners tragedie ved å intervjue dem. Det tar litt hardere. Og bra er det, for da skjønner jeg litt mer av det ubegripelige som skjer. Krig i Ukraina og jordskjelv i Tyrkia og Syria.
Til Søndagsrevyen i går kom tårene igjen. NRK hadde invitert artist Emma Steinbakken til å synge sammen med Kringkastingsorkesteret.
Og det var ikke en hvilken som helst låt. «Brothers in Arms» av Mark Knopfler. Min absolutte favorittartist. Veldig fan av Dire Straits og Mark Knopfler.
Han skrev denne i 1985, inspirert av Falklandskrigen. En fantastisk melodi, og ikke minst en utrolig bra tekst, som dessverre fortsatt er aktuell. Det er snart ettårsdagen for starten på krigen i Ukraina. Og det var i den forbindelse at NRK produserte dette.
Og Emma gjorde ikke skam på Mark Knopflers verk. Her har jeg funnet innslaget på YouTube:
Kan ligge mye bak uttrykkene «Skråblikk på NRK» og «NRK på skakke»
Men jeg velger å ikke gå kritisk til verks eller i det hele tatt bruke bloggen min til å si noe stygt om denne statskanalen akkurat nå. Jeg har helt andre hensikter med denne clickbaiten.
Bloggstjerna Barney og jeg var nemlig på disse trakter i formiddag. Skulle et ærend borti der, parkerte i Apalveien, og benyttet anledningen til å sjå oss litt rundt i området. Og Barney er alltid åpen for luftetur på nye steder. Han har heller ikke noe valg. Blir dratt med.
I og med at jeg har starta opp att med denne bloggen, kommer jeg nok til å ha en del innslag fra våre blikjent-turer i Oslo og omegn framover.
Ideen til overskriften kom enkelt fortalt av den grunn at bildet vart skakt. Dette for å få med både bikkja, huset og skiltet innafor ramma. Men vart litt skakkere enn jeg trodde….
Var visst generelt litt skakk i huet på denne turen, for under her er skulpturen utafor Marienlyst, NRK. Den også skakk. Men bare på mitt bilde.
Det heter Bjørnson-monumentet, laget av billedhugger Agnes Houg og oppført 1968 ved inngangen til NRK kringkastingshuset på Marienlyst. Store norske leksikon sier videre: Houg vant konkurransen om Bjørnstjerne Bjørnson-monumentet. Vinnerutkastet het «Lengsel, men ingen vinge» og var i utgangspunktet en naturalistisk framstilling av en gutt på en fjellknaus, omgitt av flaksende fugler. Under arbeidets gang endret hun formspråk. Monumentet ble fullført i 1968 som en helt abstrakt komposisjon i rustfritt stål, noe som vakte en livlig diskusjon.
Min mening? Veldig fint. Derfor tok jeg bilde av det🤗
Her er linker til noen andre blikjent-turer vi har vært på i det siste:
Kan skryte av at jeg har vært på det 2 ganger før. Første gang i Irland og andre gangen i København. Men nå blir det altså i min nye hjemby Oslo. På Hotell Bristol.
Kunne vel alltids ha tatt meg en kopp te på eftan med ei brødskive og et kakestykke fra fryser’n, som er igjen fra jul, men er nå litt mer stas med hotell og treetasjers kakefat med delikatesser, da.
Dattera og jeg har meldt oss på. Vi sitter nok der når dette innlegget publiseres🤗 Koster litt mer enn det hjemlige alternativet, men noen sprell må en unne seg.
Etter å ha vært på Afternoon tea i Irland skrev jeg dette:
«Å oppleve ekte engelsk “afternoon tea” høres vel egentlig ikke uoverkommelig ut. Jeg måtte bli drøyt 66 år før min første “afternoon tea”. Jeg var med på en tur til Irland i mai 2017. Nå konsentrerer jeg meg om den ettermiddagen vi var i teselskap.
Vi kjørte buss til et slott utenfor Limerick som het Dromoland Castle Hotel. Oppdekningen var det ikke noe å si på. Guiden fortalte at i et så fint teselskap ble det forventet at vi oppførte oss pent 😉 Man tar melk i teen hvis det skal være korrekt. En annen ting var at koppen ikke skulle fjernes fra skåla før etter at den var løftet opp fra bordet. Det vil si at skåla ble tatt opp med venstre hånd samtidig som høyre hånds fingre tok tak i hanken. Og så kunne jeg drikke, med skåla fortsatt i venstre hånd under koppen. Jaja.
Og så var det delikatessene. Det skal være tre etasjer med godsaker. Her er det også regler som bør følges for å vise at man har dannelse. Man forsyner seg av en etasje om gangen, og ikke i en hvilken som helst rekkefølge, nei!
Den mest kjente på nederste etasje er agurksandwichen, tynne skiver av loff smurt med kremost og fylt med tynne agurkskiver. Disse kunne i gamle dager gjerne spises uten at man tok av seg hanskene. Tenk det!
Øverst er det scones. Disse spiser man med syltetøy og «clotted cream».
Så er det den midterste etasjen med kaker. Jeg kan ikke si annet enn “namnam”…..
Atmosfæren i det gamle slottet som var gjort om til hotell, bidro meget sterkt til at denne seansen levde opp til mine store forventninger!
Litt historikk: Det sies at tradisjonen med å drikke afternoon tea stammer fra 1700-tallet. En hertuginne klaget stadig over at hun ble veldig sulten sent på ettermiddagen. På den tiden var det vanlig i hennes miljø bare å spise to måltider om dagen. Man spiste frokost og så middag klokken åtte på kvelden. Løsningen for hertuginnen ble å ta en kopp te, og litt lett mat på rommet sitt sent på ettermiddagen. Siden begynte hun å invitere venner for å drikke te og spise sammen med henne, og dette ble så populært at andre i samme miljø begynte å gjøre det samme. Snart var det helt vanlig i hele overklassen å drikke te og ta et lett måltid på ettermiddagen. (kilde: Stavanger Aftenblad)»
Dette skrev jeg altså 16.november 2018. Rett etter at jeg hadde startet å blogge. Irlandturen var i mai 2017.
Barney og jeg dro tilbake til parken for å gå tur. Veldig mange spennende lukter for puddelen. Så blir bra mental trening også. Er visstnok det når de får gå på «snuseturer», og jeg lar ham snuse, nesten så mye han vil. I hvert fall i går.
Tror ikke at han brydde seg så mye om skulpturene. Jeg har også sett dem før, men alltid hyggelig å komme dit og beundre dem.
Hva insinuerer jeg i overskriften? Jo, jeg har jo hørt både benevnelsen Frognerparken og Vigelandsparken. Og jeg føler at begge deler er riktig. Men hva er forskjellen?
Frognerparken er en stor park i Oslo, som forvaltes av Friluftsetaten i kommunen. Vigelandsparken er en del av Frognerparken, og de to omtales gjerne under fellesnavnet Frognerparken. Vigelandsparken ble designet og utsmykket av Gustav Vigeland.
I tillegg kan nevnes at i Frognerparken ligger også Frognerbadet, Frogner stadion og Frogner tennis. Så er det Frogner gård, Frognerdalen, Frognerdammen, Nordjordet, Den engelske park, Vestre gravlund, Frognerborgen, Bymuseet, Utsikten og serveringsstedene (kilde: aktivioslo.no)
Såpass, ja! Det var ikke lite. Da vet jeg forskjellen på Frognerparken og Vigelandsparken.
Og her kommer flere bilder jeg tok i går:
Forrige gang vi så vidt var innom parken, kan du lese om her:
Ja, vet du hva dette er? En to-etasjers buss. Javel. Hvor? Faktisk der det er vanlig med to-etasjers busser. I London. Dette bildet ble tatt på en tur dit i desember 2014.
Ikke helt som de vanlige, kjente bussene der. Hele bussen er dekorert med reklame for spillet Candy Crush Soda. Vet du hva det er?
Jeg spiller det av og til i perioder, på iPaden min, når jeg har tid. Jeg kan gjøre det samtidig som jeg ser delvis på tv, sitter på et eller annet venteværelse, og ellers når jeg vil koble av fra andre ting.
Jeg kan skrive under på at det er avhengighetsskapende. I perioder har det blitt for mye. Men nå er jeg på et normalt nivå, og det kan gå flere dager og uker uten at jeg spiller.
Blogginga er blitt en stor konkurrent til den rare sysselen.
Som du skjønner, så ble jeg ganske overveldet da jeg så denne gedigne reklamen for spillet “mitt” da jeg var der borte. Da bussen kom brått på meg, ble bildet …..utydelig.
Har du noen yndlingsspill? Eller annen guilty pleasure?
Pleier å se på det. Har alltid sett både den norske finalen og den europeiske. Bare blitt sånn.
Hender ofte, eller nesten alltid, at jeg irriterer meg underveis og i ettertid på at jeg har brukt tid på det. Men finnes unntak. Noen låter er bra.
Nå er dette en melodifestival, og det er nettopp melodien som er med i konkurransen. Men det er jo vanskelig å ikke la seg påvirke av både sangstemme, kostymer og sceneshow.
Det er kanskje det som skjedde nå også. Men uansett. Jeg synes at Skrellex er bra. Og sjølsagt Alessandra….. Dette skrives i starten av programmet, dog etter at alle har sunget, så blir artig å sjå åssen det går, hvis jeg holder ut hele sendinga.
Det er egentlig det samme for meg hvem som vinner. Har i utgangspunktet ingen favorittartist blant deltakerne. Brukte ikke stemmeretten min heller.
Og hvis du så på, vet du hvordan det gikk.
Kanskje en av artistene jeg har bilde av vant?
JA, faktisk! Ble Alessandra! Er fornøyd med resultatet. Veldig fengende låt.
Men det største øyeblikket?
Det var faktisk da jeg fikk vite identiteten til Subwoolfer! Og godt å få bekrefta at det var de gutta jeg trodde det var😀
Endelig tok de av seg maska, Ben Adams og Gaute Ormåsen👍
Da Barney og jeg var på stolpejakt i sommer, kom vi en dag til Rustadsaga.
Der fant jeg dette skiltet. Veldig interessant. Jeg kjenner godt til Solan og Ludvig og Kjell Aukrust, som mange andre også gjør. Føler at jeg har en spesiell interesse på grunn av at Aukrust er fra Alvdal i Hedmark (nå Innlandet), som er fylket jeg kommer fra. I Alvdal har jeg vært en del, for min svigerfar var derfra, og var på noenlunde samme alder som Aukrust.
Og sjølsagt har jeg lest alle bøkene han skrev om livet i Alvdal og rivaliseringen med tynsetingene.
Men senere kom Solan og Ludvig. Aukrust skrev bøker om dem på 60- og 70-tallet. Og de bodde liksom i Oslo, av den grunn at også Aukrust bodde der da. Solan Gundersen jobbet på Rustadsaga i Østmarka, bestemte Aukrust. Litt før den tid var det faktisk sagbruk der, ved Nøklevann.
Du kan finne ut mer om dette ved å lese utdraget jeg har kopiert inn under her, fra Østmarkabloggen (og klikke deg videre på de innlagte linkene):
«Kjell Aukrust ville ha fylt 100 år i 2020. I den anledning tar vi en reprise på historien om sagbruksarbeider Solan Gundersen på Rustadsaga.
Kjell Aukrust var født i Alvdal i 1920. Han døde på julaften 2002. Aukrust bodde største del av sitt voksne liv på Midtåsen på Nordstrand og brukte Østmarka mye. Det er grunnen til at han lot sin lille venn Solan ta seg jobb på sagbruket som hørte til Rustad gård og lå ved bredden av Nøklevann i Østmarka. > Les hele historien her»
Til sommeren skal jeg ta turer i Østmarka igjen. Jeg har mye mer å utforske, for har bodd i Oslo bare to og et halvt år🤗
Hvis du bor i nærheten har du sikkert også vært på Rustadsaga?
Må bare skrive litt om det som skjedde på onsdagskvelden. Det var en opplevelse av en annen verden. Vi sier ofte at noe ikke kan beskrives med ord. Dette er et sånt tilfelle.
Jeg har noen bilder, men likevel helt umulig å få gjengitt den stemningen som var på restauranten Punk Royale i Frognerveien i Oslo. Under her viser jeg deg tre av de MANGE rettene vi fikk i løpet av tre timer.
Og maten var utrolig bra. Masse små retter som ble bragt til bordet på de rarest tenkelige måter av kelnere som var litt «sprø». Kjempekult.
Etter hvert ble lokalet tåkelagt med lovlig røyk😆 fra tåkemaskin, så det ble vanskelig å ta gode bilder. Men kanskje like greit, for der var det viktig å være til stede i nuet og ikke oppleve det gjennom kameralinsa.
Men noen bilder måtte vi bare få tatt. Kanskje mye for å skjønne i ettertid hva vi egentlig hadde vært med på😀
Det var faktisk rimelig crazy. Show utført av servitørene og nydelig mat og drikke. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Dette stedet bør oppleves. Jeg har IKKE betalt for å si det😅 Søk opp hjemmesida deres og følg dem på Instagram, så skjønner du litt av det jeg prøver å formidle.
Her et bilde av gjengen, tatt av Joakim Kleven (også med på bildet) Så var det hans mamma, jeg og min datter. Og her har tåka begynt å innta lokalet, ser du😅
Bildet under tok han før røykmaskina gikk på høygir😜
På bildet her er vi skikkelig i tåkeheimen. I tillegg var det heftig med både lys og musikk. Men hele pakka var merkelig nok perfekt, sjøl for meg som ikke besøker sånne heftige steder så ofte.
Var helt med, jeg, kosa meg stort og fikk fram litt galskap fra skrotten. Følte meg med ett 40 år yngre😅🙈🥳
Dette hadde jeg godt av, tenker jeg😂
Her er linken til innlegget jeg skrev før jeg skulle dit:
Det er ikke i dag. Det ser du. Grønne blader i skogen. Nesten glemt hvor fint det er med grønne blader ute. Er så tilpasningsdyktig at det er helt fælt.
Aksepterer til nød vær og føre jeg har rundt meg i dag. Men jammen er det koselig å sjå på bilder fra sommeren🤗
Fant et koselig bilde av Barney (sjølsagt😆) Han er jo hovedpersonen i bloggen. Bare blitt sånn. Mystisk bilde som du kanskje ikke skjønner?
Det er altså vannet og tåka som er sjølve kunsten. Det er lagt ut vannslanger i området der, med masse små hull som lager denne tåka av minivanndråper. Fascinerende😀
Av naturlige årsaker, så funker den ikke nå. Kaldt vettu🥶 Den ligger i dvale til frosten er borte. Men da kan den beskues og føles (blir skikkelig våte hvis vi går inni der) gjennom hele sommeren. Til faste klokkeslett. Som det opplyses om på nettstedet til Ekebergparken.
