Det er nå vakkert da. Den første løvetann. Nå er det ikke bare en, men tusenvis rundt oss. Det er et gult teppe på det grønne.
Nå tror jeg ikke at Barney beundrer det så sterkt som meg, men fint på tur har han det uansett. Han ser andre verdier i naturen.
Denne blomsten er vel egentlig en fiende sett fra en hageeiers synsvinkel. Jeg hadde også hage en gang, og var det noe jeg måtte bli kvitt, var det løvetann. Gikk på løvetannjakt gjennom sommeren. Og ondet burde helst tas ved roten, eller rettere sagt tas opp med roten.
Men i dag som jeg er eier av en stor balkong med blomsterkasser fri for løvetann, klarer jeg å se hvor vakker denne blomsten egentlig er. Og jo flere det er av dem, desto mer vakkert blir det.
Har noen eksempler til også jeg. Se bare under her:
Så da ble Barney fotomodell igjen, da 🙂 De brune krøllene passer godt sammen med grønt og gult. Du kjenner sikkert igjen området. Det er selvsagt Mjøsa i bakgrunnen.
Vi var kun 3 stk til nasjonaldag-lunsj i år…og Barney da. Jeg har hatt det med å lage et eller annet innen koldtbordvarianten på 17.mai opp gjennom. Det er vel mest for at det er praktisk og at folk kan komme til og fra og spise litt til forskjellige tider. Noen år har det vært sånn.
Selv om besøket var ganske forutsigbart i år, ble det koldtbord. Men det ble ganske enkelt.
Du kan se bilde av det her.
Jeg laget en deilig potetsalat bestående av kalde poteter, purreløk, eple, sylteagurk, rømme, majones, sennep og litt salt. Sånn ble det denne gangen.
Spekeskinke, salamipølse, ruccula og melon på ett fat.
På neste fat be det røkt ørret. Så et fat med eggerøre. Brød, flatbrød, rømme og sennepssaus satte jeg også fram.
Enkelt, greit og godt.
Til dessert ble det Pavlova. Det var det sikkert ikke bare jeg som hadde 😉
En ganske vanlig dag for Barney, men noe rart skjønte han vel kanskje at det var. Selv om hu mor ikke pynta seg så mye til den første lufteturen i området på formiddagen, ble derimot puddelen pynta. Jeg kompenserte der.
Fram med 17.mai-båndet. Og kommandert til å sitte stille mens jeg knøt sløyfe…og ikke minst fotograferte “ungen” min. Flink gutt, var han. Og tålmodig.
Senere på dagen var han årvåken assistent på kjøkkenet mens jeg laget i stand koldtbord-lunsj til meg og noen gjester.
Og det ble skikkelig varmt i dag. Deilig. Men Barney var glad for å finne litt skygge på balkongen.
Så var dette årets 17.mai nesten over, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag 🙂
Vi våknet av musikk i dag tidlig, Barney og jeg. Det var ikke så veldig tidlig, for vi tillot oss selv å sove litt lenger i dag.
I morgen er det 17.mai. Og derfor er det 16.mai i dag.
Nesten det første vi gjør om morgenen er å gå tur. Vakkert vær i dag, så bare en nytelse. Og rett nedi bakken her kom toget. Vi hørte først musikken. 17.mai-musikk. Så fikk vi se den, både musikken og toget.
Det var omtrent noe sånt hun sa. Ingeborg Moreus Hansen er selv blogger. Her er noe hun har sagt:
“Men det viktige aspekt for meg er at i stedet for å snurpe munnen og fnyse i forakt for at dette rommet med sosiale medier som facebook og twitter og blogging bare er for ungdom, bare er sjofelt, dumt og vulgært, så bør voksne som meg heller delta, endre, gjøre det anstendig og klokt og verdifullt!
Du kan lese hele innlegget hennes HER. Hun startet bloggen sin i 2011.
Her om dagen var hun på TV…eller var det radio?….og snakket om dette igjen. Som pensjonist kan du muligens ha bedre tid til for eksempel blogging. En fin, ny hobby?
Ja, så gjør jeg også det da, og sikkert mange med meg. Jeg startet i september i fjor og har ennå ikke hatt ettårsjubileum. HER er mitt første blogginnlegg.
Det går i rykk og napp, som jeg skrev om i går, men moro er det.
Kom igjen du som leser dette, og som fortsatt ikke blogger! Her er det rom for alle 🙂
Da fjernes den fra snora som fortsatt er festet til pinnen på taket, plasseres nedi gangen oppå posthylla, samtidig som jeg varsler leder i sameiet. Og han eller vaktmesteren får satt den opp igjen så den kan fortsette å skremme måker.
Om den skremmer måkene er jeg noe usikker på. De har i hvert fall gjort forsøk på redebygging oppå det flate taket i år også. Greit nok det, men de bråker så fælt! Og de bråker helst når vi vil ha ro!
Det verste er allikevel når ungene så vidt har lært seg å fly og sitter på bakken. Det er litt senere på våren. Det er særlig puddelgutten Barney som får merke det. Da kommer foreldrene i stupdykk mot ham, hvis vi skulle befinne oss i nærheten av ungene deres på en av våre daglige turer. Nesten så jeg må utstyre meg med kjepp for å forsvare oss.
Jeg sjekka litt på nettet, og fant dette klippet fra NRK Troms:
Fuglene er smartere enn vi tror.
Skal vi tro fugleekspert ved Universitetet i Tromsø, Rob Barrett, kan slike fugleskremsel være bortkastede penger, og vil kun være en kortsiktig løsning.
– Fuglene blir kanskje skremt og nervøse de første dagene, men så venner de seg til fugleskremselet, og gjennomskuer at det ikke er en trussel. Fuglene er mye smartere enn vi tror.
Nå er den godt festa oppå taket igjen. Så er det bare å vente og se om det blir unger i år. Det vil si; om de har fått bygget seg reir der oppe de parene som har svermet og kurtisert tidligere i år.
Vi sitter nå der i hver vår stressless-stol med infusjonsposer på stativ og nål i armen. Og innholdet i posene varierer fra person til person, og alle har sin historie. Sykdomshistorie.
Vi snakker vanligvis ikke sammen. Det er en passende avstand mellom oss, sånn sett.
I går ble det annerledes. Jeg ble sittende ved siden av ei dame som hadde lyst på kontakt. Hun viste seg å være både hyggelig, munter og oppegående. Vi pratet om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på hvorfor vi nå egentlig var plassert på denne salen. Og samtalen ble etter hvert mer privat og utleverende. Men det føltes helt naturlig i denne settingen.
I det tidligere innlegget jeg har linket til lenger opp her, skriver jeg blant annet om min takknemlighet.
I dag fikk jeg føle på det igjen.
Dette mennesket var superpositiv og så frisk ut, men satt altså der, så noe var det…. Og jeg skjønte fort at det ikke var så uskyldig som min benskjørhetsforebygging, for hun hadde sittet der i mange timer allerede da jeg kom.
Hun var plaget med forskjellige sykdommer, men det verste var nok lungekreften. Hun hadde fått beskjeden på lille julaften 2015. Det kunne ikke opereres. Det ble cellegift og stråling. Det hjalp i perioder, men så var det på`n igjen etter 2-3 måneders pause. Nye og andre kurer som kanskje ville ta knekken på djevelskapen.
Hun har innsett at det kun er livsforlengende behandling hun får. Det vil aldri bli helt borte. Det er bare det inderlige håpet om at det skal gå tilbake litt….eller mye, og troen på at forskning kan framskaffe noe nytt……før det er for sent.
Det livsmotet og det humøret som dette mennesket hadde, gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun har selvsagt sine nedturer, som hun sa, men jeg er overbevist om at den holdningen hun har, og ikke minst det gode humøret, vil hjelpe henne, sammen med medisinen, til å få enda flere dager sammen med barn og barnebarn.
Takk til deg, fine menneske, som jeg faktisk ikke vet navnet på!
Så har det gått ett år siden den yngste i familien kom til verden. Her om dagen feiret vi henne med selskap. Ikke det at hun skjønte så mye av oppstyret, men hun virket nå glad, lykkelig og fornøyd 🙂
Hele 18 stykker med smått og stort, tobeinte og firbeinte var med og feiret ettåringen noen dager etter den egentlige merkedagen.
Det var høy partyfaktor med pølse, is, brus, ballonger, og ikke minst den deilige Daim-iskaka som mamma`n til æresgjesten hadde laget. Kaffen smakte fortreffelig til denne kaka, og jeg fikk sikra meg 2 stykker 😉
Har du prøvd å ta bilder i slike settinger? Absolutt ikke lett å få bra bilder. Jeg oppnevnte meg selv som “hoff-fotograf” og knipset i vei, i håp om å få noen blinkskudd. Mommo regnet nå med at noen etter hvert kunne sendes over til barnets mor. Hun hadde absolutt ikke tid eller mulighet til fotografering i en sådan stund.
Det ble faktisk noen bilder til henne. Du får dessverre ikke se de med personer på, men litt blomster og ballonger kan du få se 😉
Min begrunnelse for ikke å vise bilder kan du se HER.
Nå må jeg ta meg sammen. Eller….det er vel ikke så alvorlig egentlig.
Det dreier seg bare om at jeg ikke har blogget på 5 dager.
Så nå er jeg her igjen, hvis noen har lurt på hvor det ble av meg 😉
Jeg har hatt som mål å ha ett innlegg hver dag, men det kan vel fravikes?
Jada, sier jeg til meg selv.
Og det går så fint atte…..Det hadde nok ikke gått like bra hvis jeg hadde hatt dette som levebrød. Det har jeg definitivt ikke. Jeg tjener ikke penger på blogging.
Det er kun for å bli kvitt litt skrivekløe og tanker der og da, samt antageligvis litt oppmerksomhetstrang 😉
Du kan lese om foranledningen til min blogging HER.
Men så er det de trofaste leserne. Jeg ser på analysetallene. Selv om jeg har hatt tankene mine et helt annet sted enn på bloggen de siste dagene, er leserne trofaste 🙂
Det er riktignok ikke så mange som når jeg skriver hver dag, men de er der! Synes nesten synd på dem/dere. Må sitte og lese gamle innlegg 😉 Eller kanskje det er nye lesere? Hvem vet. Jeg ser ikke hvem dere er.
Men det er da så hyggelig! Og det gir meg inspirasjon til å skrive videre. Dette skal nemlig være moro….og ikke stress- og pliktpreget.
