Dette bildet fant jeg på Instagramkontoen min her en dag da jeg sveipet gjennom alle bildene jeg hadde lagt ut. Det var i april 2013 det ble tatt.
Hva dreier det seg om ?
Plakaten hang i et butikkvindu på Skeikampen og jeg fant utsagnet så positivt at jeg foreviget det med mitt kamera. Det ble merket #glede på Instagramkontoen min.
Sånne utsagn har jeg sett i flere varianter opp gjennom livet, men det er egentlig viktig å repetere det med jevne mellomrom, for det er så fort gjort å glemme å sette pris på de små hendelsene og detaljene i hverdagen. ……..Nå ble det plutselig litt alvorstynget og filosofisk på bloggen her….
Mer filosofering
Ta for eksempel en enkel ting som å kunne stå opp om morgenen, å kunne gå tur med hunden i den fine naturen og alle de andre sedvanlige handlingene jeg utfører i løpet av en dag,og uten at det nødvendigvis trenger å skje noe veldig spennende ellers den dagen.
Jeg tenker faktisk over det mange ganger med lykkefølelse at jeg er heldig som opplever det, for det er neimen ikke en selvfølge. Hvis man har opplevd sykdom og sengeleie og sett andre i den situasjonen, er det kanskje lettere å ta dette inn over seg….jeg vet ikke….Vi er jo forskjellige. Kan ha noe med alderen å gjøre også…..
Jeg har i hvert fall med årene klart å få til dette…..bedre enn da jeg var yngre. Men det er kanskje sånn det er for alle? Det er vel naturlig at man blir mer ettertenksom med årene.
Nå er det en ny morgen med fint høstvær, og alskens muligheter for pensjonisten og hunden til å lage seg en fin dag!
Jeg har blogget bare en uke og har våget meg utpå med enkle innlegg og bilder “i blinde”, og tror at jeg kanskje har fått det til på et vis. Men jeg oppdager stadig nye “knapper” i menyene som jeg kan benytte meg av.
Jeg har lært at jeg kan “blogshoute”, og det er kult. Får respons!
Det er moro å følge med på statistikken. Jeg HAR lesere; hele 20 stk og over 50 sidevisninger i går. Ikke verst.
Jeg har også lært å kommentere andre bloggeres innlegg og følge de jeg synes virker interessante. Så svarer jeg kanskje på feil sted på kommentarer, og må gjøre det om igjen. Litt vaklende framstår nettopp det, så mine lesere må ha overbærenhet med meg. Og jeg har fått følgere!
Bilder og innlegg setter jeg inn både via iPhone og PC. Pensjonisten klarer seg ganske bra, men har mye å lære om blogging fortsatt. Foreløpig er det moro, og måtte den følelsen fortsette. Til tider tar det kanskje litt for mye tid, for jeg blir så ivrig og intens.
Nå gjelder det vel å publisere noe med jevne mellomrom, har jeg skjønt, for å holde bloggen ved like. Og selv om jeg gjør det for min egen del for å kvitte meg med skrivekløen, er det jo moro at andre ser det, selv om nettopp det kan være litt skremmende i starten….
Det blir et kort, første innlegg her, men jeg kommer helt sikkert tilbake med historier om både Barney og mye annet som opptar meg i min nyervervede pensjonisttilværelse.
Det var bare greit å få ut noe på sida til å begynne med.
