Jeg og ei til ble valgt som “ukens blogger” hos en tredje blogger…..

Advarsel 😉 MINI-INNLEGG og SJØLSKRYT. Det må da være lov noen ganger. Men samtidig blir det litt oppmerksomhet til en annen blogger også, da 😉 Det er alltid koselig. Så da rettferdiggjøres det 😉

Trenger ikke så langt innlegg for å skryte av dette 😉

Katt i kratt
Katt i kratt

Du kan lese om det i innlegget til Aud Marit

Takk skal du ha for utmerkelsen, Aud Marit!
Koselig, da…..
Derfor linker jeg til bloggen din 🙂

Og ellers er det tirsdag formiddag her nå, og morgenrutinene følges som normalt; nesten….

Blir alltid litt ombytting på rekkefølge.

I dag ble det først sjekking av bloggforsida, topplista, litt kommentarer til andres innlegg og ferdigstillelse av dette innlegget som jeg starta på for noen dager siden…..

Så med Barney fortsatt sovende, tar jeg meg kaffe, brødskive og en titt på TV2 Nyhetskanalen før vi går ut i høsttirsdagen…..

Og bildet blir derfor av en katt i et kratt….for noen år siden……

Ha en fin dag!

 

Takk til en bloggkollega….

Jeg er inni en modus av takknemlighet til andre bloggere…. Jeg har nevnt noen av dem i de siste innleggene mine.
Av forskjellige årsaker.

Høst ved en gård i Vang på Hedmarken

Det kan være at de skriver noe som rører meg sterkt, og som jeg gjerne vil vise til dere også. Da har jeg lagt ut en link til bloggene deres.

Det kan også være at de har hatt konkurranser som jeg vil at flere skal få ta del i.
Det kan være konkurranser som jeg sjøl også har deltatt i. Moro med sånne initiativ fra medbloggere.

De er veldig kreative.

Søndag hadde jeg et innlegg som het:

Det ble en tankevekker å lese 2 andres blogginnlegg.

Der viste jeg til 2 bloggere som hadde meget lesbare innlegg.

Så ble jeg litt rørt av å lese innlegget til Mona Iren etterpå. Hun skrev bra om sine tanker rundt det hun sliter med av og til. I tillegg takket hun meg for inspirasjon til å ta opp igjen meditasjon. Og tusen takk til deg, Mona Iren!

Her er hennes innlegg:

Mona Irens blogg

Jeg tar meg tid til å lese andres blogginnlegg hver dag. Mer eller mindre. Interessant. Og givende. Og faktisk sosialt. Sjøl om vi sitter for oss sjøl ved hvert vårt tastatur. På forskjellige steder i landet.

Takk til dere alle!
Og lykke til videre med blogginga!

 

 

Var det noe spesielt med den 13.oktober, da?

Ikke det jeg vet. Ingen jeg kjenner som har bursdag? Sikkert mange som har det. Veldig rart om det ikke er noen. Men er det noe å skrive om da? Klart det er. Alltid noe å skrive om når en har skrivekløe 😉

Nostalgi

Så er det dette med fortida igjen. Hvordan var det på bloggen for nøyaktig ett år siden?

Har jeg ikke hatt nok sånne tilbakblikk? Tar sjansen.

Det som blir moro, men kanskje mest for meg sjøl, er å se om ting har endra seg på ett år. Denne datoen i fjor hadde jeg nemlig et innlegg som het  Morgenrituale.

Den blå linken kan du klikke på for å se originalinnlegget med bilde og greier.

 

Under her ser du kopi av innlegget:

Innarbeidede morgenrutiner går på autopilot som regel. Ihvertfall var det sånn før. Det vil si før jeg ble pensjonist. Det må vel være sånn når en er så trøtt i trynet at tankevirksomheten går på lavgir.

Det er ganske behagelig å være pensjonist. Jeg tar meg bedre tid til alt (nesten). For det første våkner jeg av meg selv om morgenen og ikke av alarmen på telefonen. Det blir sånn omtrentlig i 9-tida; ganske likt hver dag, med kanskje avvik pluss eller minus en halv time.

Hunden ligger på samme rom enten i den andre delen av dobbeltsenga eller på eget teppe på gulvet. Det hender at han vekker meg og vil ut, men han har blitt mer tålmodig om morgenen nå som han er blitt stor gutt på 3 år, og holder gjerne ut til jeg står opp.

Så er det å iføre seg briller (jeg altså), strekke seg litt (både hunden og jeg), kjenne på dagsformen, se på utetemperaturen på digitaltermometeret på nattbordet og trekke gardina til side for å se på været. Da kan planen så smått legges for dagens antrekk.

Neste punkt på morgenrutinelista er badet så klart. Det må man jo. Her prioriteres jeg foran hunden. Men alt av morgenstell tas ikke nødvendigvis på dette tidspunkt. Kun det høyst nødvendige for å kunne tre ut i verden…..

Nå er det snart hunden sin tur. Jeg kler på meg. Antall lag er avhengig av den tidligere avleste temperatur og det raske blikket ut av vinduet. Hunden utstyrt med sele og kobbel, og jeg med bæsjeposer og godbiter i lomma, beveger vi oss ut på tur.

Det er ikke alltid like lystbetont å gå ut i all slags vær, men når vi først kommer ut, er det alltid deilig. Jeg glemmer det bare fra gang til gang. Så det er en velsignelse å ha hund. Ellers hadde jeg sittet mye mer inne.

Det blir ikke lange turen på morgenen; kanskje 15-20 minutter.

Vel inne igjen er det tid for frokost med te eller kaffe i yndlingskruset mitt fra Irland (se bilde), Nyhetskanalen eller God Morgen Norge på TV og lokalavisa ved siden av. Og da tar jeg meg god tid.

Det er hovedforskjellen på morgenen hos pensjonisten og den tidligere yrkeskvinnen. Så er det sjekking av status på sosiale medier: bloggen, Facebook, Instagram og Snapchat…..

Og da slapper hunden av også. Vel og merke etter at han har fått sin obligatoriske lille leverposteibit oppå pelletsen i matkoppen. Så kan han ta formiddagsluren sin.

Matmor kan så ta det ordentlige morgenstellet på badet med tannpuss og dusj og eventuell sminke. Befriende godt å kunne gjøre det uten tidspress også. Jeg har det egentlig ganske bra! 

Selv om morgenen styres av rutine, er jeg faktisk veldig åpen for forandringer og positive, uforutsette begivenheter i dagene mine ellers. Det ville bli for kjedelig med flere daglige rutiner……

Tja…har det endra seg?

Var litt interessant å lese. Om jeg skal si det sjøl. Men neimen om det har endra seg noe særlig. Dette kunne like godt ha vært i går. Altså den 13.oktober 2019.

Kjedelig? Neida. Det skjer da så mye annet som er forskjellig fra dag til dag. Så morgenritualet skal få stå uendret så lenge det vil.

Jeg vet forresten om en som hadde bursdag i går….

Det er en blogger. Sikkert flere også 😉 Men hun skrev om det på bloggen sin i går kveld. Jeg leser alltid hennes innlegg. Hun er en festlig og fin dame med sterke og bra meninger. Og hun har alltid så fint komponerte bilder på bloggen sin.
Gå inn og se selv, da vel.
Og gratulerer med gårsdagen til henne!

Her er hun:

TASTATURHEKS

 

En kake til de som hadde bursdag 13.oktober 😉

 

 

Det ble en tankevekker å lese 2 andres blogginnlegg…….

Livet er spennende på godt og vondt. Det kan by på utfordringer. Og det kan være store og små gleder. Det er nå slik det er. Det er livet. Og takk for livet, sier nå jeg…..

Andres blogginnlegg 

Jeg tar meg tid til å lese andres blogginnlegg.
Noen farer jeg fort gjennom. Andre bare klikker jeg meg innpå og ser fort om innholdet er i samsvar med overskrifta.
Ikke alltid det.
Så da går jeg ut igjen.
Passer ikke meg.
Men de har nå fått et “klikk” og registrert en leser til….om de fortjener det eller ikke 😉

Så er det de andre som jeg dveler lengre ved.
Jeg besøker dem litt lenger.
Det er mange av dem.
Noen kommer jeg stadig tilbake til, for jeg vet at det blir interessant lesning.

Jeg har framsnakket flere bloggere i innleggene mine tidligere.
Det er hyggelig å gjøre.
De har fortjent det.
Men det blir ikke helt rettferdig overfor alle de andre fine.
Derfor tar jeg det etter tur, som det passer meg.

Mammapåhjul og Solliv

Puslespill, sa Solliv….
Har ikke tid til å dø, sa Mammapåhjul.
Ja. Det var et par melankolske og bra innlegg som traff meg her om dagen.

Du kan selv klikke deg innpå de blå linkene under her for å lese og se:

Mamma på hjul

Solliv

Jeg trenger sånne påminnelser.
Hele tiden.
Så viktig å sette pris på alt det fine av smått og stort som er rundt meg….både av hendelser og ikke minst alle nytelsene via øyne, nese, hørsel og smak.
Har så utrolig mye å være takknemlig for.

Er du flink til å tenke sånn?

Hvordan er dagen min i dag?

Jo, takk, nesten bare bra. Eller faktisk veldig bra, når jeg tenker meg om 😉
Jeg kunne stå opp av senga mi.
Sjøl om jeg fortsatt harker og hoster, så lever jeg!
Og jeg fikk lov til å gå ut i den stille, litt kjølige høstsøndagsmorgenen på tur med puddelen Barney. Tenk det!
Det kunne like gjerne ha føltes som et ork, men jeg klarte å tenke annerledes.
Og takk for det!
Det eneste som plager meg akkurat nå er en filleforkjølelse som snart går over!
Når jeg klarer å tenke sånn, blir jeg faktisk gladere også!
Merkelig prosess. Mental prosess.

Jeg lærte på et lederkurs en gang…

Jeg har nå rukket å være med på litt av hvert i mitt lange liv.
Motivasjonskurs og mye annet rart, som så klart har bidratt til at jeg i dag klarer å tenke forholdsvis positivt.
Jeg mener ikke at vi må tenke konstant positivt. Det blir for dumt.

Men jeg husker altså spesielt noe som en såkalt motivator sa en gang.
Hun var forøvrig kvinne.
Det gjaldt business.
Hun hadde et råd som hun ofte brukte sjøl når det var vanskelig. Når entusiasmen var fraværende.
Og det var ikke bare tanker. Det var handling.

Hun gikk rundt i en sirkel på gulvet og sa høyt til seg sjøl:
Jeg er entusiastisk, jeg er entusiastisk, jeg er entu……”

Og denne sjølsuggesionen drev hun med til hun virkelig trodde på det. Og det funka!
I utgangspunktet var hun absolutt det motsatte av entusiastisk.
Men hun klarte å lure hjernen sin til å tro noe annet.
Veldig interessant.
Fungerer vel som en spiral også dette tankespinnet.
Starter jeg med en positiv tanke der nede i mørket og fortvilelsen, kan fort den ene tanken dra med seg flere positive tanker, og dra meg oppover!
Og det motsatte med negative tanker. Da går spiralen nedover….

Den mediterende mannen i gata….

Når jeg først er inne i disse filosofiske og meditasjonsaktige baner, setter jeg inn et bilde jeg tok i sommer  fra balkongen min.

Dette er sikkert også en måte å balansere sinnet og få roen tilbake.
Først lurte jeg veldig på hva han mannen drev med. Ser kanskje ikke rart ut på stillbildet, men han gik baklengs oppover hele veien. Med armene på ryggen som du ser. Og han hadde rolig, asiatisk musikk, ikke bare på øret, men faktisk så jeg også hørte det. Men ikke for høyt.

Jeg har prøvd å Google for å finne ut om det er en spesiell form for meditasjon, men fant ingenting.

Hva tror du?
Har du sett noe lignende?

Ha en fin høstdag hvor enn du måtte befinne deg, kjære leser 🙂

Og her er litt gammel framsnakking.

 

Den mediterende mannen i gata

 

 

 

 

 

Slik rota jeg til Google Analytics-statistikken min….

Google Analytics og meg. Skulle holdt meg unna. Biter på alt. Rått. Gjaldt jo ikke meg, skulle det vise seg……Hvorfor skal jeg være så intens?

Hva så?

Det var visstnok noe feil med statistikken til noen her inne på Blogg.no.

Øverst på sida mi i kontrollpanelet kom en melding fra administrasjonen. Sikkert lagt ut til alle.

En bruksanvisning for endring av innstillinger. Det gjaldt visstnok et fåtall bloggere. Men hvordan kunne jeg vite at det ikke gjaldt meg? Jeg aner da ikke om statistikken min er riktig?

Og hva gikk galt?

For sikkerhets skyld gikk jeg inn på Google Analytics og gjorde det de ba meg om å gjøre. Eller det jeg trodde de ba meg om å gjøre.

Fulgte instruksen.

Så gikk det et par timer.

Sjekket tallene igjen, og da var det helt flatt!
Du som har installert statistikk på bloggen din, skjønner hva jeg mener, regner jeg med.

Hvis du ikke har installert statistikken, er det rimelig uforstående, tenker jeg….

Det er vanligvis ei kurve der inne på kontrollpanelet, som viser antall lesere pr. time. Artig å følge med på. Flere andre innstillinger også. Sidevisninger også videre….

Visste ikke hvor avhengig jeg var blitt av denne kurva, før den var borte 😉

Det var altså plutselig bare en flat strek. Visste at det ikke var riktig, for har da tross alt noen lesere til enhver tid, selv om jeg aldri har vært på den øverste halvdelen av topp 100. Vaker ut og inn mellom 50 og 100…..

Og hva gjorde jeg?

Som vanlig når jeg lurer på noe, kastet jeg meg i vei med å sende mail til hjelpesenteret på Blogg.no.

Måtte få orden på dette. De skjønte ikke akkurat hva jeg hadde gjort. Skal ordnes på mandag av en som er på jobb da, som har mer greie på dette…

Dette var på fredag. I dag er det mandag.
Og jeg som har tålmodighet som ei krokodille, klarte selvsagt ikke å vente til mandag.

Gikk inn på Google Analytics igjen og prøvde å rekonstruere hva jeg hadde foretatt meg. Hadde lagt inn et filter. Fikk slettet det……..
Gikk ut av programmet og håpet det beste.

Etter noen timer kom statistikken tilbake!
Yes! Mestringsfølelse igjen! Klarte det sjøl!
Sjøldigging er greit av og til, det, synes jeg….. 😉

En annen mestringsfølelse de siste dagene:

Hvordan kan dette endre livet mitt….litt?

Høstblader og statistikk

 

 

 

 

Må alt skje så fort…..og er jeg flink nok til å leve NÅ?

Må ting egentlig endre seg for at livet skal bli spennende? Det er kanskje greit med variasjon av og til på noen felter. Men noe er som det har vært. Og kan greit være det. Eller? Og må ting skje så fort?…….Hva er det jeg funderer på nå? 😉

 

Hva skjedde?

Det har gått ett år siden jeg startet å blogge. Det har jeg i grunnen informert om nok her inne. Mye har endret seg dette året, og mye annet er som før. Det er faktisk mye som er som før. Stødig og trygt.

Jeg har hatt en del sprell. For eksempel boligjakten som ikke har gitt resultat ennå. Satt på vent. Mest på grunn av meg sjøl. Blir tussete av å være på hugget, selv om det er en viss spenning med det også. Annonsene plinger inn, men ikke så hyppig som i august. Tar det som det kommer nå.

Og så?

Må ta det som det kommer for å gjenvinne ro i sjel, sinn og hverdagen generelt. Que sera, sera.
Det som skjer, det skjer.

Kommer det, så kommer det. Da tar jeg det på sparket. Klarer det også jeg.
Jeg bor faktisk HER. Jeg har livet mitt HER. Tankene har vært for mye på det potensielt nye bostedet.

Når og hvis den tid kommer, er det DER jeg skal ha fokus. Nå er det HER.
Om det tar uker, måneder eller år……

Jeg har så klart like mange tanker hos familien der inne, men ikke et desperat ønske om å flytte nær dem sånn tvert. Flytter ikke for enhver pris og til hvilken som helst kåk…..

Jeg kommer meg tross alt inn der på 90 minutter hvis jeg vil……
Jeg må lære meg å være mer tålmodig.
Ting skal ikke skje “i går” 😉

Vært en lang boligjakt hittil, uten hell, men kanskje en mening med det?
Du kan lese litt om det her:
På det sjette smalt det ikke, og jeg er sta nok…..

Endra tankesettet?

Har egentlig vært på flyttefot FØR jeg er det. I tankene. Det blir feil. Jeg setter livet mitt på vent. Distanserer meg fra det jeg har her. Både venner og alt det andre.

Må tenke annerledes. Og det har jeg fått til nå. Skjedde vel i forbindelse med den ettertenksomme episoden ved ettårsjubileet.

Jeg skrev også: Melankoli må kureres nå!

Hva er det egentlig jeg driver med?…… tenkte jeg.

Og jeg skal ikke sjå bort i fra at det ordner seg når jeg demper litt på forventninger og samtidig reduserer litt på planlegginga..

Tilbakeblikk

Jeg fikk disse tankene i dag da jeg kikket på et innlegg som jeg skrev for nøyaktig ett år siden.

Var litt nysgjerrig på  hva jeg skrev da, og kunne kanskje ha publisert det i all enkelhet. Men så skjedde det som så ofte skjer når jeg sitter med tastaturet foran meg.

Fingertuppene  begynner å bevege seg av seg sjøl i full fart 😉
Får signaler fra oppi hue et sted, eller….. noen ganger lurer jeg på hvor det kommer fra…..

Det er en trygghet å se, at på det feltet jeg skrev om i det innlegget, er alt som før, enn så lenge:
Trygt og godt og like fint. Vært sånn i mange, mange år…..

Det bærer preg av å være et av de første blogginnleggene mine, for er ganske kort og forsiktig.
Men det er et innlegg.

Klikk på lenken for å  se:

Mitt turområde ved Mjøsa

Hvorfor kom ikke innlegget på forsida?

Nå skjedde det igjen. Skjer av og til. Har jeg brukt feil ord? Filtrert bort av Blogg.no?
Sendt mail til administrasjonen og spurt om hvilke ord som ikke må brukes i et innlegg. Vet om 2, men er det flere? Venter på svar. 

Det er lagt inn et automatisk filter på disse to orda, men nå må jeg finne ut om det er flere tabuord.

Kan ikke skjønne at det var noen sånne ord i det innlegget jeg skulle publisere klokka 7 i dag tidlig.

Jeg skrev det i går og la det på “forfall” til i dag. Klokka sju lå jeg i min dypeste søvn og var lykkelig uvitende om at innlegget mitt kun svevde et sted oppi intet, eller kanskje bare lå i “skuffen” hos meg.

Sendte i hvert fall en mail da jeg oppdaget det. For det er litt viktig å synes på forsida for en stakket stund. Og der kommer innleggene i kronologisk rekkefølge har jeg skjønt……

Så da ble det et frustrert hasteinnlegg 😉

Og ikke minst: Jeg gir deg det upubliserte innlegget her:

Må alt skje så fort…..og er jeg flink nok til å leve NÅ?

Håper dette kommer på framsida.
Har tross alt jobbet litt med det jeg skrev i går, så litt irriterende at det ikke kommer ut…..

Tvitvi…..

September-Mjøsa

 

Plutselig tilbake…….og opptur etter nedtur…….

Heisan! Tre dager siden sist. Sett slikt. Feiringa ble vel ikke så hard?….. Slettes ikke. Du kan ta det med ro…… Og jeg tok det også med ro…..

skinnende tørrgran instagram
Ei tørrgran med nytt liv? Instagram-bildet mitt for noen dager siden.

Jubileet

Jeg sikter til ettårsjubileet mitt. I bloggverdenen.
Det er stort på en måte, men ikke noe å gjøre så alt for stort nummer av.

Blåste opp forventningen en del med egne innlegg i forkant og på sjølve dagen, men noe mer enn det ble ikke gjort.

Ble ikke den helt store feiringa. Det ble heller en liten nedtur.

Ettertenksomhet kanskje. Jubileer kan ofte framskaffe ettertenksomhet og melankoli.
Og det er heller ikke usunt å tenke over ting på sånne merkedager.

Om det var tilfeldig at melankolien og ettertenksomheten kom samtidig med jubileumsdagen, er vanskelig å si.

Men i ettertid ser jeg vel litt klarere. Ikke så håpløst lenger.

Det var sånn jeg regnet med at det ville bli også. Sa det jo sjøl, midt oppi tankeprosessen. I ett av innleggene mine.

Du kan lese det innlegget jeg sikter til helt nederst. Og tre andre.

En liten eller stor nedtur gir som regel kraft til ny opptur.

I dag føler jeg meg helt fin.
Og jeg ljuger ikke.
Kanskje omtrent som på bildet?
Ei gammal tørrgran får nytt liv?
Det stråler nå i hvert fall av den!
Dette var bidraget mitt på Instagram Stories her om dagen.

En god prat med familie i helga var veldig godt. Det er alltid godt å snakke ut om ting. Jeg bruker også bloggen for bearbeiding av følelser, men jammen er det godt med “ordentlig” menneskekontakt også.

Og hva med bloggen?

Jeg skriver vanligvis 1 innlegg hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Samtidig presser jeg meg sjøl litt for å få en kontinuitet. Ellers mister jeg flyten.

Nå er det 2 dager som jeg ikke har hatt innlegg. Det som da er meget inspirerende, er å se at leserne er der allikevel! Jeg har jo statistikken som jeg følger med på. De leser tydeligvis gamle innlegg.

Det blir ikke like høye tall, men folk er der! Dere liker å lese til forskjellige tider, og dere finner meg igjen. Koselig.

En del av tankeprosessen min i det siste har også dreid seg om dette.
Kanskje publisere litt sjeldnere, og heller legge mer arbeid i hvert innlegg. Vi får se hvordan det bærer i vei.

Og det skulle faktisk ha vært veldig interessant å vite hva du helst vil lese om på bloggen min…..Er det Barney, tankene mine, turene eller rett og slett det som skjer rundt meg til daglig? Eller kanskje en lett blanding?

Jeg er nemlig i en endringsfase i det å lete etter målgruppen min……

Oppturshandling

Og i min nye opptur har jeg foretatt meg en del i dag.

Blant annet har jeg bestilt meg romaskin på nettet. Skal trimme hjemme.
Å investere i den forplikter, så nå er det bare å kjøre på……

Fant ut målene på maskina, gikk rundt i leiligheta med tommestokken for å se hvor den kunne befinne seg både i utslått og sammenslått tilstand 😉
Skulle tatt seg ut at den måtte selges på Finn.no med en gang på grunn av plassmangel 😉

Så nå venter jeg bare på vidunderet.

Og en i familien hjelper til med treningsprogram. Og følger opp hvordan det går. Forpliktende det også. Skummelt, men viktig og riktig…tror jeg.

Det var forresten der jeg fikk tips som satte meg på denne investeringsideen.
Har vært innmeldt i så mange treningssentre opp gjennom, at det gidder jeg ikke lenger. Blir som regel “støttemedlem” etter hvert….Dyrt det også.

Så derfor…….Nå kan jeg ro og se på TV  😉
Og oppleve at kroppen ikke føles eldre enn den er, og kanskje til og med føles yngre……jippi!

Jeg kommer nok tilbake med rapport om dette vidunderet.
Plutselig tilbake…..

Under her ser du linker til tidligere innlegg som er relatert til det jeg skriver om her i dag:

Snart jubileum, men er det noe å feire?

Og da kom jubileumsdagen

Melankoli må kureres nå

Meg og trening…tja…..

Og en ting til: Hvordan trener du? 

 

 

 

 

 

Og da kom jubileumsdagen!

Ja, i dag er det akkurat 1 år siden mitt første blogginnlegg ble publisert. Den 21.september 2018. Jeg markerer det med litt mimring. 

Et annerledes innlegg i dag

Jeg har hatt mange “annerledes” innlegg opp gjennom, men i dag kjører jeg på med link til noen av de aller første.

Samtidig putter jeg inn noen bilder fra arkivet.

Endelig pensjonist.……skrev jeg for ett år siden.

 

Høst på Domkirkeodden 2018…..

 

Sommerblomst og septemberblomst..….var også et innlegg for ett år siden. Like aktuelt nå, på denne vakre solskinnsdagen vi har på Hedmarken i dag. Høstbildet ble tatt i fjor. Ikke riktig så gule bjørker enda i år…….

Barney og 17.mai 2019

På en jubileumsdag må det være flagg. Ikke gått så langt at jeg har satt ut flagget i dag. Men setter inn bildet av Barney på 17.mai i år 😉

Bratt læringskurve…..er artig å se tilbake på i dag. Egentlig like aktuelt 😉

Og jeg avslutter billedgalleriet med meg sjøl, og statuen som ser ut til å lede meg framover i Ekebergparken.

Og ikke minst en bløtkake for anledningen. Den er dessverre spist opp for flere måneder siden 😉

Så da er det bare å ønske meg sjøl lykke til videre i bloggverdenen. Måtte det vare lenge….. 🙂

 

 

 

Melankoli må kureres NÅ!

En av de dagene. Jeg har heldigvis ikke mange av dem. Lenge siden sist. Vet at noen har det sånn hver dag. Stakkars folk. Må bare komme meg ovenpå igjen…..

Hva nå?

Liker ikke å surve. Og har egentlig ingenting å surve for.
Men likevel.

Liker ikke å snakke om det, og langt mindre skrive om det.

Men tar sjansen.

Skrive om hva jeg føler nå.

Er det ikke sånn at vi helst vil pynte på fasaden? Mange som har det verre enn det ser ut utenpå?

Våknet av mareritt

Det kan være det som ga en dårlig start. Marerittet.

Barney hadde rømt. Jeg mistet taket på båndet. Han ville ikke høre da jeg kalte ham inn. Han ble nesten påkjørt 🙁

Plutselig var jeg på et sted hvor jeg ikke kjente meg igjen.
Trodde jeg var i nabolaget, men  så lignet det ikke i det hele tatt.
Måtte gå ned bratte skråninger. Møtte folk som gjorde rare ting.

Jeg våknet heldigvis da det sto på som verst. Puh……..

Og så?

Den deilige følelsen av å våkne og at alt er som normalt. Og Barney ligger i senga.
Men det tar litt tid å komme seg til hektene.

Og i tillegg sår i halsen og støl i kroppen. Krøker meg ut av senga. Føler meg som en dritt.
Gammal kjerring. Klarer ikke å tenke positivt i det hele tatt.

Men det går seg til…… saaakte.

Koker kaffe. Setter på nyhetene på TV`n. Smører på tre lomper med pultost. Rigger meg til ved bordet med disse, et glass kefirmelk og en kopp kaffe, og de vanlige tablettene.

Barney vil ut. Vi går ut. Fortsatt ikke lange turen på grunn av advarslene fra veterinærmyndighetene.

Assosiasjon: Her er innlegget Morgenrituale som jeg skrev i oktober 2018.

Fikk inspirasjon på turen

Snappet opp fra en venn her om dagen at jeg kan bruke telefonappen Notater på en mer aktiv måte enn det jeg har gjort.

På turer med hunden får jeg ofte ideer til både bilder og tekster for bloggen. Kan glemme det så fort jeg er inne igjen. I hvert fall ordene.

I dag brukte jeg aktivt mikrofonfunksjonen inne på Notater. Enklere enn å skrive. For da kan jeg samtidig følge med på hva som skjer rundt meg. Det jeg sier blir omsatt til tekst! Helt rått.
Det settes til og med punktum når jeg sier ordet “punktum”!

Jeg leste inn tanker og følelser der i dag på den 15 minutter lange morgenturen med hunden. Interessant. Kan bli interessant. For det er de ekte tankene og følelsene som kommer fram der ute i naturen. Og ikke minst ideene.

Et tidligere innlegg med lignende tema: Hvor kommer inspirasjon og kreativitet fra?

Hva står det i Notater etter turen?

Og så: Hvilke følelser hadde jeg meddelt? Her kan du se hva jeg dikterte til iPhonen i dag tidlig:

  • Når melankolien tar over
  • Samme tralten
  • Lei og klarer ikke å tenke positivt
  • Inne i et blindspor?
  • Fort gjort å havne i depresjon fra melankoli
  • Skjønner allikevel at jeg MÅ tenke positivt for ikke å havne der
  • Komme meg opp igjen
  • Jeg må alltid ha mål. Får ikke til?
  • Jeg må ta meg sammen på alle felter
  • Trene, spise sunt, stelle meg sjøl og Barney. Grunnleggende.
  • Får jeg flyttet? Boligprosess hittil vært hardere enn jeg vil innrømme….
  • Hjem å jobbe med positiv tenkning……..
  • Gjøre……(hva da? En lastebil som passerte bråkte og ødela opptaket…hehe….)

Og hva gjør jeg med det?

Hjalp som vanlig å starte på et innlegg. Er mye bedre nå. Melankolien som tok tak i meg har forsvunnet, tror jeg. Føler det i hvert fall sånn.

Når jeg er i det melankolske hjørnet, og kanskje i det pre-depressive også, ser jeg ikke noen lyspunkter. Alt er dritt.
Jeg vet at mange sliter med sånt daglig. Takk og pris for at jeg ikke er der.

Jeg smakte på det i dag tidlig.

Kanskje det noen ganger er som med små barn og utvikling?

Når de kommer opp på et nytt utviklingstrinn, blir alt ganske håpløst for dem også.
Men det viser seg at de er på vei mot noe nytt.

Kan dette få meg til å ta tak og gjøre noe med de tinga som det kan gjøres noe med?
Sånn i det trivielle daglige, altså…

Jeg kan ganske ofte bli frustrert over at jeg ikke gjør ting jeg har tenkt å gjøre.

Men jeg er vanligvis god til å sette pris på de små ting og hendelser i hverdagen. Det blir enda lettere å få til det hvis den grunnleggende sunnheten er på plass. Rett og slett egenpleie.

Inn i den gode sirkelen og ut av den onde, rett og slett….

Bedre nå?

Jada. Hjelper å skrive. Selv om tankene blir strødd utover hulter til bulter som i en rar drøm….
Og nok å ta tak i. Må bare gjøre det.

I dag og de nærmeste dager skal jeg:

  • Skrive mer på dette innlegget. Redigerer og finpusser senere. Så publisere.
  • Endre blogg-strategi? Publisere mer sjelden? Satse på Instagram innimellom?
  • Ta flere leksjoner i blogg-kurset jeg følger. Alltid noe å lære.
  • Finne målgruppa mi…..
  • Lage en tydeligere tidsplan for blogginga. Hva gjøres når…..
  • Bade, stelle og trene Barney oftere. En puddel må ha mye stell. Ikke det at han bryr seg…….vil helst ikke 😉
  • Stelle meg sjøl mer enn jeg har gjort i det siste.
  • Trene! Hjemmetrening!
  • Skal på jobb i dag og i morgen.
  • Prøve å glemme frustrasjonen med boligjakten. Kanskje det som er hovedgrunnen til melankolien? Vil innover til barna. Tar for lang tid denne prosessen.
  • Pleie vennskap. Kan fort bli introvert og bli i hulen min når det er snev av ond sirkel. Trives altfor godt i eget selskap. Nøyer meg da med Barney, TV, blogg og litt jobb. Og whatsapp-meldinger og Facetime med barn og barnebarn. Det må jeg ha. Så ikke helt eremitt.

Konklusjon

Ble det en konklusjon? Tror det. Når det er som svartest, tror jeg at alt håp er ute. Alt er dritt. Ikke en gang fuglekvitter hjelper. Det må jeg ALDRI tro.

Ganske snart, og kanskje rett etterpå, altså fortere enn jeg aner, er situasjonen en helt annen. Kan være. I hvert fall mye bedre. Gjennom et langt liv har jeg erfart det. Midt oppi gjørma ser jeg ingen utvei. Men det ER alltid det, på en eller annen måte. Må bare jobbe litt noen ganger for å komme ut av det….

Se ting fra flere sider. Forskjellig vinkling. Så klart ikke så lett når jeg sitter fast i gjørma. For der står jeg bom fast. Men jeg kan se oppover og til sidene…..Kanskje det er lyspunkter…..og kanskje jeg kommer meg opp ved egen hjelp. Hvis ikke, er det alltids noen som kan strekke fram en hånd…..

Og til slutt et tidligere innlegg om å tenke positivt: En plakat i et vindu.