Det dreier seg om temaet «Dagens bilde».
Jeg har holdt ut…og dermed holdt det jeg har lovet.
Har presentert «Dagens bilde» hver dag i 15 dager.
Og her kommer nummer 16.
På sjølveste Lucia-dagen den 13. desember.
Det blir enda et bilde sett fra vandring i gata.
Nysnø og lyslenker blir ikke feil sammen.
Vakkert.
Dette får lov til å representere Lucia-dagen
I mangel av bilde fra Luciafest i skole eller barnehage.
(Og lussekattlink under bildet.)

Slik baker jeg lussekatter.

Skogen atter i snøskrud
Kom i går og i dag
Blir vakkert og juleaktig
Fester seg på trestammene
For det var mildt
Og snøen vart kram
Fin førjulstid nå
Og her er lørdagsbildet

Hvordan juleforberedelsene foregår her hos meg? Det har jeg tenkt å skrive litt om nå. Og hvordan det artet seg i tidligere tider.

Jeg skrev litt om det i et tidligere innlegg også: Hva er det nå jeg gjør til advent? 

En god del gjøremål ble nevnt der. Det med lilla lys er jeg ikke så nøye med forresten. Passer ikke inn med den fargen her, for å innrømme litt jåleri. Liker best kremfargede lys både i adventstida og i jula. Litt røde lys i tillegg i sjølve jula.

Nå er jo lyslenkene på balkongen oppe, fikenkaka og pepperkakene er bakt og noe julemat er handlet inn. Orker ikke å bære meg i hjel de siste dagene. Kjøper litt etter litt.

Gløgg har jeg igjen fra i fjor. Adventstjerna er oppe. Mange gaver ligger klare for innpakking. Krumkaker og lussekatter skal bakes. Da er det stopp på kakefronten. Det stresset med sju slag som hang over mora mi og kanskje mange fortsatt, gidder jeg ikke. Kjører mitt eget løp. Lager ikke vanskelige småkaker.

Sild hører jula til, synes jeg. Før lagde jeg både senepssild, tomatsild og sursild. Nå lager jeg ett slag….eller kanskje jeg rett og slett bare kjøper ferdig.

Jeg vet at mange er flinke til å lage sylte. Mor gjorde alltid det, av hodet på grisen. Nå er det lettvint å bruke tynnribbe, og det har jeg egentlig tenkt å gjøre. Men jeg må se om jeg “rekker” det…..eller rettere sagt gidder. Driver jo med så mye annet rart om dagen også. Men sylte må jeg ha, så da kjøper jeg hvis det ikke blir produksjon her.

“Før i tida” hadde vi tradisjon med å vente med julepynting til tidligst 2 dager før julekvelden. Det var adventspyntet fram til da. Bittelillejulaften og lillejulaften var det skikkelig helgevask, fram med røde nisser og lys og alskens julete ting. Treet som selvsagt var ekte furu eller gran, ble pyntet lillejulaften. Sånn var det med den saken. Og sånn hadde jeg det helt til godt ut på 2000-tallet. Juletre i år? Tar opp det som egen «sak» en annen dag…..

Nå har jeg etter hvert gradvis blitt påvirket av butikkenes juleforberedelser og godtar det mer enn før. Jeg ser jo også at de unge pynter tidligere enn jeg noen gang har gjort. Det er nok i tiden.

Jeg har som regel også vært veldig standhaftig når det gjelder å IKKE smake julemat før julekvelden. Begynner å skli ut der også. Men ribbe vil jeg vente med til julaften! Der går grensa.

Ellers stresser jeg mindre enn før til alle høytider, og godt er det. Det skal være hyggelig både før, under og etter.

Apropos stress. Jeg kom på noe. Jeg husker at mor vasket husvask 2 ganger i året. Og da mener jeg ordentlig husvask, som i “flyttevask”! Helt utenkelig for meg. Og den ene husvasken ble selvsagt foretatt før jul, sammen med alt det andre som skulle gjøres. Det var jo en halv gris som skulle parteres og klargjøres også oppi alt dette. Og du husker de sju slagene? Flinke folk var de. Men var det så nødvendig da?

Jeg er glad det har endret seg. Og om det nå skulle være sånn fortsatt i mange hjem, er ikke jeg redd for å innrømme at alt det der gidder jeg ikke!

Hva tenker du om det?

Den siste dagen i november leste jeg et innlegg av bloggeren Kjerringtanker som heter Kjerring i vinterland. 
Hun er en av dem som jeg alltid besøker her i bloggblokka. Denne gangen handlet det om noe så trivielt og nærliggende som kulde og vinter.
Alt er relativt, men jeg er enig med henne i at når det blir mellom 10 og 20 minusgrader er det bedre å være inne. Går så klart an å kle på seg godt, men lell a gut…..som dom sier oppi Gudbrandsdalen.
❄️
Nå har det seg slik at både Kjerringtanker og jeg Pensjonistgunna, må ut uansett vær med hundene våre. Og da kan det bokstavelig talt føles bikkjekaldt for både tobeinte og firbeinte skapninger.
Men jeg sier alltid til meg sjøl, og prøver å tro på det……at det er da jammen friskt og godt å komme seg ut. Da blir det enda bedre å komme inn att i varmen. Setter mer pris på nettopp det da.
❄️
Og det virker som om min Barney ikke bryr seg så mye om kulda. Han løper bare litt fortere att og fram den stunda vi er ute. For å holde varmen. Er det riktig kaldt, har jeg på ham en frakk. Men noen minusgrader tåler den tøffe puddelen min. For han er tøff. Mange tror at en puddel er ei skikkelig pysebikkje. Ikke sant i det hele tatt.

Der, ja.
På plass igjen.
Lysene bortover gata vår.
I flaggstanga.
På hekkene.
På balkongene.
Desember igjen.
Blir vakker i mørket.
Takket være lysene.
Mandagens bilde.
I serien dagens bilde.
Og det første:
Starter med dagens bilde.

Et lite jubileum, ja. Ett år siden jeg starta opp igjen med blogginga. Litt på etterskudd nå, men første desember i fjor begynte jeg skribleriene mine igjen etter skal vi sjå……. drøyt to og et halvt år med bloggpause.
Jeg markerer det her, noen dager etter jubileumsdagen, med en reprise.
Har klippet og limt og her har du innlegg og bilde:

Heisann. Her er jeg igjen. Lenge siden sist! Flytteprosessen min har jeg skrevet om for et par år siden. Ja, det er faktisk over to og et halvt år siden jeg flytta fra Mjøsbyen til hovedstaden.

Jeg stortrives og har ikke angret ett sekund!
For all del; det var fint å bo på Hedmarken også. Det er der jeg ble født og vokste opp.
Oslo er ikke langt unna, så lett å ta seg en tur oppover hvis jeg vil. Og likeledes ikke all verdens vanskelig for slekt og venner å ta seg nedover hit heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så var det barn og barnebarn som trakk meg nedover hit. Veldig trivelig å ha dem i nærheten, og vi sees titt og ofte.

Det var pandemi på sitt verste og mest usikre da jeg flytta hit. Og det varte og det rakk….. Derfor ble det ikke mye utforsking av Oslo. Så jeg har mye å ta igjen, og det har jeg starta på!

Det var heldigvis tillatt å gå turer under pandemien. Og det var mye å utforske lovlig i nærområdet her jeg bor. Jeg elsker å finne uprøvde ruter, og det ble nye stier å vandre på sammen med puddelen Barney hver dag i lang tid i skogene her og på sletta.

Og naboene er veldig hyggelige. Så da har jeg det bra sosialt med både nabovenner, familien og «samboeren» Barney,

Så Pensjonistgunna fortsetter det gode pensjonistlivet i hovedstaden.

 

 

Jeg fortsetter med oppgaven jeg har gitt meg sjøl.
Nå på sjette dagen.
Dagens bilde.
Og det har blitt desember.
Den tredje dagen i desember.
Jeg går forbi her hver morgen.
Sammen med puddelen Barney.
Det kunne ha blitt 365 forskjellige bilder.
Av samme motiv gjennom ett år.
For lyset endrer seg.
Årstidene endrer seg.
Været endrer seg.
Spennende og vakkert.
Det er de betongballene i Tufteparken.
Nærområdet mitt.
Skrevet om dem før.
De rare ballene.

Dagens bilde den 4.dagen.
Både blomsten og jeg holder ut.
Denne krysantemumbuketten fikk jeg 19.november.
Og den står like fin.
Jeg vet fra før at nettopp denne arten holder seg godt som snittblomst. Og den gir derfor god valuta for penga.
Og attpåtil fikk jeg den helt gratis som bursdagsbukett.
Og da er det ekstra stas.
Jeg har eksperimentert med fotoredigering igjen.
Foretatt en dobbelteksponering.
Snødekt skogbunn med krysantemum over.
Og dette er innlegg i serien «dagens bilde».
Krysantemum.
Starte med dagens bilde kanskje?

Mildt sagt sjokkert. Men gledelig sjokk, da. Og blir nok ikke varig sjokkskada. Får nyte det så lenge det varer. Er veldig langt opp på Blogg.no sin toppliste igjen, på tredje dagen. Bare at nå var jeg enda høyere.
Ikke vant til dette, jeg. Blir nesten nervøs og brydd.
Hva er det jeg driver med?
Eksponerer meg slik at jeg får 1893 mennesker til å lese blogginnleggene mine?
Helt sprøtt. Forplikter, føler jeg.
For litt mer skremmende å vite at så mange har lest skribleriene mine. Går plutselig opp for meg at det ikke bare er en slags dagbokskriving.
♦️
Etter at jeg gikk over til kun ett blogginnlegg i døgnet, raste jeg litt nedover på topplista. Behagelig og nesten usynlig mellom 20. og 40. plass og noen ganger mellom 50 og 60.
Men så skjedde det noe for noen dager siden. Var plutselig nr.18. Dagen etter var jeg plassert som nr.11, så 9 og altså i går på den uvirkelige plass nr.5 med 1893 lesere.
♦️
Unnskyld meg, og beklager min navlebeskuing, men måtte bare skrive om det. Og noe må jeg jo blogge om, så hvorfor ikke.
Jeg karakteriserer meg som en hverdagsblogger, som rabler ned det som faller meg inn i løpet av dagen. Og det kan være mye rart. Ikke alltid like spennende for andre. Men jeg fortsetter i samme sporet likevel.
♦️
Jeg liker å analysere, og er til tider en tanke FOR analytisk, men likevel.
Hva skjer her?
Prøvde meg på en analyse i et innlegg etter 11.-plassen, og der konkluderte jeg med at innleggene om kirsebærsaus og burgundergryte kunne være årsaken. Folk liker å lese om mat, tror jeg. Men etterpå vart jeg nr.9 og så 5. Hm…..Kan jo være etterdønninger…..fra matinnslagene, men hvem vet? Merkelig og mystisk.
Uansett…..i morgen er det nok normalt igjen🙋🏼‍♀️
Ellers skjønner jeg i hvert fall ingen ting😅
Hva skjer? Ganske sjokka.

Sjå på den vakre ametysten, da. Fortjener ikke den å bli motiv for dagens bilde?
Dag 3 i mitt prosjekt «Dagens bilde», og jeg innfrir løftet så langt.
Skjønnheten kom inn i mitt hus sånn plutselig.
Har ikke tid nå, men skal forklare mer en av de neste dagene.
Jeg har nemlig fått den til odel og eie og ble skikkelig takknemlig.
Les mer senere…..