En ganske vanlig dag for Barney, men noe rart skjønte han vel kanskje at det var. Selv om hu mor ikke pynta seg så mye til den første lufteturen i området på formiddagen, ble derimot puddelen pynta. Jeg kompenserte der.
Fram med 17.mai-båndet. Og kommandert til å sitte stille mens jeg knøt sløyfe…og ikke minst fotograferte “ungen” min. Flink gutt, var han. Og tålmodig.
Vi våknet av musikk i dag tidlig, Barney og jeg. Det var ikke så veldig tidlig, for vi tillot oss selv å sove litt lenger i dag.
I morgen er det 17.mai. Og derfor er det 16.mai i dag.
Nesten det første vi gjør om morgenen er å gå tur. Vakkert vær i dag, så bare en nytelse. Og rett nedi bakken her kom toget. Vi hørte først musikken. 17.mai-musikk. Så fikk vi se den, både musikken og toget.
Det var omtrent noe sånt hun sa. Ingeborg Moreus Hansen er selv blogger. Her er noe hun har sagt:
“Men det viktige aspekt for meg er at i stedet for å snurpe munnen og fnyse i forakt for at dette rommet med sosiale medier som facebook og twitter og blogging bare er for ungdom, bare er sjofelt, dumt og vulgært, så bør voksne som meg heller delta, endre, gjøre det anstendig og klokt og verdifullt!
Du kan lese hele innlegget hennes HER. Hun startet bloggen sin i 2011.
Her om dagen var hun på TV…eller var det radio?….og snakket om dette igjen. Som pensjonist kan du muligens ha bedre tid til for eksempel blogging. En fin, ny hobby?
Ja, så gjør jeg også det da, og sikkert mange med meg. Jeg startet i september i fjor og har ennå ikke hatt ettårsjubileum. HER er mitt første blogginnlegg.
Det går i rykk og napp, som jeg skrev om i går, men moro er det.
Kom igjen du som leser dette, og som fortsatt ikke blogger! Her er det rom for alle 🙂
Da fjernes den fra snora som fortsatt er festet til pinnen på taket, plasseres nedi gangen oppå posthylla, samtidig som jeg varsler leder i sameiet. Og han eller vaktmesteren får satt den opp igjen så den kan fortsette å skremme måker.
Om den skremmer måkene er jeg noe usikker på. De har i hvert fall gjort forsøk på redebygging oppå det flate taket i år også. Greit nok det, men de bråker så fælt! Og de bråker helst når vi vil ha ro!
Det verste er allikevel når ungene så vidt har lært seg å fly og sitter på bakken. Det er litt senere på våren. Det er særlig puddelgutten Barney som får merke det. Da kommer foreldrene i stupdykk mot ham, hvis vi skulle befinne oss i nærheten av ungene deres på en av våre daglige turer. Nesten så jeg må utstyre meg med kjepp for å forsvare oss.
Jeg sjekka litt på nettet, og fant dette klippet fra NRK Troms:
Fuglene er smartere enn vi tror.
Skal vi tro fugleekspert ved Universitetet i Tromsø, Rob Barrett, kan slike fugleskremsel være bortkastede penger, og vil kun være en kortsiktig løsning.
– Fuglene blir kanskje skremt og nervøse de første dagene, men så venner de seg til fugleskremselet, og gjennomskuer at det ikke er en trussel. Fuglene er mye smartere enn vi tror.
Nå er den godt festa oppå taket igjen. Så er det bare å vente og se om det blir unger i år. Det vil si; om de har fått bygget seg reir der oppe de parene som har svermet og kurtisert tidligere i år.
Vi sitter nå der i hver vår stressless-stol med infusjonsposer på stativ og nål i armen. Og innholdet i posene varierer fra person til person, og alle har sin historie. Sykdomshistorie.
Vi snakker vanligvis ikke sammen. Det er en passende avstand mellom oss, sånn sett.
I går ble det annerledes. Jeg ble sittende ved siden av ei dame som hadde lyst på kontakt. Hun viste seg å være både hyggelig, munter og oppegående. Vi pratet om løst og fast. Etter hvert kom vi inn på hvorfor vi nå egentlig var plassert på denne salen. Og samtalen ble etter hvert mer privat og utleverende. Men det føltes helt naturlig i denne settingen.
I det tidligere innlegget jeg har linket til lenger opp her, skriver jeg blant annet om min takknemlighet.
I dag fikk jeg føle på det igjen.
Dette mennesket var superpositiv og så frisk ut, men satt altså der, så noe var det…. Og jeg skjønte fort at det ikke var så uskyldig som min benskjørhetsforebygging, for hun hadde sittet der i mange timer allerede da jeg kom.
Hun var plaget med forskjellige sykdommer, men det verste var nok lungekreften. Hun hadde fått beskjeden på lille julaften 2015. Det kunne ikke opereres. Det ble cellegift og stråling. Det hjalp i perioder, men så var det på`n igjen etter 2-3 måneders pause. Nye og andre kurer som kanskje ville ta knekken på djevelskapen.
Hun har innsett at det kun er livsforlengende behandling hun får. Det vil aldri bli helt borte. Det er bare det inderlige håpet om at det skal gå tilbake litt….eller mye, og troen på at forskning kan framskaffe noe nytt……før det er for sent.
Det livsmotet og det humøret som dette mennesket hadde, gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun har selvsagt sine nedturer, som hun sa, men jeg er overbevist om at den holdningen hun har, og ikke minst det gode humøret, vil hjelpe henne, sammen med medisinen, til å få enda flere dager sammen med barn og barnebarn.
Takk til deg, fine menneske, som jeg faktisk ikke vet navnet på!
Så har det gått ett år siden den yngste i familien kom til verden. Her om dagen feiret vi henne med selskap. Ikke det at hun skjønte så mye av oppstyret, men hun virket nå glad, lykkelig og fornøyd 🙂
Hele 18 stykker med smått og stort, tobeinte og firbeinte var med og feiret ettåringen noen dager etter den egentlige merkedagen.
Det var høy partyfaktor med pølse, is, brus, ballonger, og ikke minst den deilige Daim-iskaka som mamma`n til æresgjesten hadde laget. Kaffen smakte fortreffelig til denne kaka, og jeg fikk sikra meg 2 stykker 😉
Har du prøvd å ta bilder i slike settinger? Absolutt ikke lett å få bra bilder. Jeg oppnevnte meg selv som “hoff-fotograf” og knipset i vei, i håp om å få noen blinkskudd. Mommo regnet nå med at noen etter hvert kunne sendes over til barnets mor. Hun hadde absolutt ikke tid eller mulighet til fotografering i en sådan stund.
Det ble faktisk noen bilder til henne. Du får dessverre ikke se de med personer på, men litt blomster og ballonger kan du få se 😉
Min begrunnelse for ikke å vise bilder kan du se HER.
Så nå er jeg her igjen, hvis noen har lurt på hvor det ble av meg 😉
Jeg har hatt som mål å ha ett innlegg hver dag, men det kan vel fravikes?
Jada, sier jeg til meg selv.
Og det går så fint atte…..Det hadde nok ikke gått like bra hvis jeg hadde hatt dette som levebrød. Det har jeg definitivt ikke. Jeg tjener ikke penger på blogging.
Det er kun for å bli kvitt litt skrivekløe og tanker der og da, samt antageligvis litt oppmerksomhetstrang 😉
Du kan lese om foranledningen til min blogging HER.
Men så er det de trofaste leserne. Jeg ser på analysetallene. Selv om jeg har hatt tankene mine et helt annet sted enn på bloggen de siste dagene, er leserne trofaste 🙂
Det er riktignok ikke så mange som når jeg skriver hver dag, men de er der! Synes nesten synd på dem/dere. Må sitte og lese gamle innlegg 😉 Eller kanskje det er nye lesere? Hvem vet. Jeg ser ikke hvem dere er.
Men det er da så hyggelig! Og det gir meg inspirasjon til å skrive videre. Dette skal nemlig være moro….og ikke stress- og pliktpreget.
Da kom jeg midt oppi det, da, som jeg i et «pessimistisk» øyeblikk hadde fryktet i løpet av dagen.
Det var det varslede, men allikevel så uventede snøværet 6.mai.
Jeg skulle være i Oslo noen dager. Bestemt for lenge siden. Ordnet derfor med time for bytting fra vinter- til sommerdekk i siste lita, 2 dager før. Ikke krise når jeg ikke har piggdekk, men allikevel…..Kombinasjonen mai og Oslotur tilsier definitivt ikke vinterdekk.
Så da ble det sånn. 5 dager etter hjulskift kom skrekkværmeldinga. Jeg satt i Oslo og skulle hjem dagen etter.
Mandagen kom, og værmeldinga var dessverre riktig, i hvert fall for traktene nordover mot Hamar. Vurderte å bli enda en natt, til været roet seg. Fulgte med på webkameraene til Statens vegvesen.
Snøværet kom ikke sørover til Oslo som de hadde spådd. OK. Måtte egentlig dra denne dagen, for hadde viktige gjøremål hjemme dagen etter, så droppet en overnatting til.
El-bilen med sommerdekk dro villig avgårde nordover. På Minnesund kom forvarselet. Snøfjoner i lufta og 1 varmegrad. Verre ble det. Mye verre. På Espa hadde jeg uansett tenkt å stoppe for å lade litt. Samtidig var det et alibi for bollekjøp.
Jeg var i sterk tvil om jeg i det hele tatt skulle kjøre videre. Det snødde «kjerringer», og de la seg godt til rette på bakken. Skikkelig vinterføre.
Jeg tok et snap-bilde av snøværet, som jeg sendte til barna. Glemte å lagre, så har det ikke. Da skrev jeg at jeg vurderte å overnatte på Espa Bolleland!
Jeg valgte å dra videre, under tvil. Mer fristende å ligge i egen seng. På et langt, rett veistrekke litt lenger nord kom jeg på noe «sprøtt». Situasjonen var jo surrealistisk nok allerede.
Jeg stanset bilen midt på E6. Ingen biler å se bakover. Knipset fort et bilde, og her ser du resultatet.
Veldig få biler på veien, naturlig nok. Jeg kjørte i max 65 da det verste sto på. Ingen nådde att meg!! Ellers går det i 110 på denne veien, selv for bestemor 😆.
Så avtok uværet, og fra Stange og nordover var det atter vår og grønne trær, selv om det fortsatt lå snøklatter langs veien etter uværet tidligere på dagen.
Den er oppe og går selv om jeg ligger i “dvale”. Koselig det da. Det gjelder bloggen. Folk er inne og leser “gamle” innlegg. Det siste jeg skrev var 24.april. Det var onsdag, og nå er det alt søndag kveld. Sett slikt. Jeg som egentlig skal blogge hver dag.
Det har gått greit stort sett det, og noen ganger har jeg så skrivekløe at det blir 2 innlegg hver dag også.
Men nå altså; en liten pause. Jeg blir inspirert til å skrive igjen nårt jeg ser at lesertallene er greie, selv om jeg har vært lat med skrivinga. Veldig moro!
Det har ikke skjedd noe spesielt dramatisk. Ikke derfor jeg ikke har blogget. Det har kanskje skjedd for mye annet spennende. Nydelig vær også. Og bjørka har blitt grønn etter at jeg skrev sist. Det ble den faktisk plutselig i går.
På apoteket i går merket jeg også det. Veldig mange pollenallergikere som måtte fylle opp medisinskapet for å bedre dagene sine. I hvert fall med hensyn på rennende nese og øyne og generelt ubehag på grunn av denne vårlige hendelsen.
Så ble det et lite innlegg i dag også da, på tampen av søndagen.Rart med det. Hvis jeg først begynner å skrive, renner det ut ord.
Det renner heldigvis ikke fra nese og øyne hos meg. Jeg takker for at jeg ikke er allergisk….enn så lenge…..
