Det var fryktelig vondt da det skjedde. I ettertid kan jeg blåse av det som bagateller. Det kom opp igjen her om dagen. Ble minnet på det. Men har kommet over det i godt moden alder 😉
Flause nr. 1
Det har sikkert vært mange andre episoder også, men dette er det som står lengst fram i hukommelsen.
Det var skolestart. Jeg skulle begynne i første klasse.
Det har vært aktuelt tema i media den siste uka på grunn av at det igjen er mange barn som møter skolen for første gang. Noen takler det bra og andre ikke. Hvordan skal vi forholde oss til det, også videre…. Masse råd å få.
Så enkelt var det nok ikke i 1957. Før Internett og TV nesten var påtenkt 😉 Ikke så lett å følge med på alt som skjedde og hva folk mente om alt mulig. I mange tilfeller kunne det kanskje være like greit å ikke få så mye input.
Jeg var en ung førsteklassing. Født i november. Vi begynte på skolen det året vi fylte 7 år den gangen. Og vi gikk annenhver dag på skolen, så vidt jeg husker.
Jeg var et sjenert barn. Men jeg hadde venner i nabolaget og hadde mye moro med dem. Den nærmeste nabojenta var samme årskull, og skulle altså begynne på skolen sammen med meg. Det var jo veldig koselig.
Jeg husker ikke alt. Bare bruddstykker. Jeg har heller ikke funnet noe bilde fra første skoledag.
Den dagen fulgte nok mor meg. Det var trygt. Far var på jobb.
Men så var det andre skoledag.
Foranledningen til det som skjedde husker jeg ikke. Det var uansett skikkelig pinlig, husker jeg i ettertid…..Det var så pinlig at jeg aldri har snakket så mye om det.
Men nå blogger jeg om det!
Veldig bra. Da har jeg kommet langt……
Nabojenta og jeg sykla til skolen 4 kilometer unna. Vi dro alene denne andre dagen. Henne kjente jeg godt, så det var forholdsvis trygt. Inntil vi nådde skolen. Da ombestemte jeg meg, gitt….Er det mulig!
Jeg sykla hjem igjen og hun gikk inn. Mor var hjemme og ble selvsagt fortvilet. Hun måtte følge meg tilbake til skolen. Så husker jeg ikke mer…..Gikk sikkert greit……
Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle det hele mer detaljert, men min mor er død, og det var ikke i tankene mine å spørre henne mer ut om dette da hun levde.
Sikkert så traumatisk langt opp i gjennom, at jeg prøvde å glemme og fortrenge.
Traumatisk ble det også da samme klassevenninne (og bestevenninne) flyttet til Vestlandet før jul i 1. klasse……
Men det gikk heldigvis bra etter dette. Og jeg likte godt å gå på skolen.
Flause nr. 2
Høsten 1959 begynte jeg på dansekole sammen med 2 av mine søskenbarn. De var eldre enn meg.
Jeg hadde snart 9-års-bursdag. Mor og far syntes nok det var viktig at jeg drev med noe annet enn bare skolen.
Og så skulle jo søskenbarna mine, som jeg traff ganske ofte, være med. Ikke noe skummelt.
Jeg husker vel knapt noe fra dette heller, men avslutningsballet husker jeg litt fra.
Har bilder derfra. Utdrag fra ett av dem kan du se her. Måtte “klippe” bort de 3 andre jentene på bildet, for har ikke spurt dem om lov til å publisere…..;-)
Ballet, ja. Det foregikk i januar 1960. Jeg var fylt 9 år. Det var skikkelig staselig. Ballkjoler og dresser.
Mor sydde ballkjolen min. Hvit duchess og tyll. Følte meg veldig fin.
Og foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og søsken var der som tilskuere. Vi skulle vise fram hva vi hadde lært på danseskolen disse månedene.
Først var det polonese/polonaise. Du vet hva det er? Hvis ikke, ser du det i linken over her.
Det var da det skjedde!
Eller kanskje det var da jeg dansa vals eller tango med en gutt?
Jeg snubla i mine egne ben og ramla!
Noe så flaut!
Det satt i meg hele kvelden gjennom alle dansene, og lenge etterpå. Hva ville folk tro? Hva ville de si?
Jeg var sjenert og ville helst ha minst mulig oppmerksomhet. Nå mente jeg sjøl at jeg fikk alles øyne rettet mot meg!
En ting som er sikkert, er nok at det ikke skjedde. Det var bare inni hodet mitt.
De så og registrerte episoden. “Men det er sånn som kan skje den beste”, tenkte de nok.
Ferdig med det. Hadde jeg enda klart å tenke sånn sjøl.
Konklusjon
En ting som er fint med å bli eldre og erfaren, er nettopp det å ikke bry seg om hva andre sier og mener. Det har jeg faktisk klart å lære meg opp gjennom.
Men det var en lengre og tyngre vei å gå enn for en del andre, nettopp fordi jeg i utgangspunktet var så sjenert og tilbakeholden, og helst ville dilte bak mor mi.
Det var ikke barnehagetilbud heller, så overgangen til skole ble litt brå.
Men i dag er jeg til og med blogger, og da er jeg vel ikke så aller verst sjenert lenger!
Jeg har vokst det av meg, i hvert fall det meste, og takk for det.
Det rare er vel at andre kanskje ikke alltid ser at en er sjenert. De kan tro at jeg heller er overlegen og avvisende? Ikke vet jeg……
Hva tror du?
Har du vært sjenert og plaget av det?
Eller kanskje jeg var introvert?
Etter å ha lest artikkelen som jeg linker til nederst her, lurer jeg litt…..
Litt introvert er jeg i tilfelle fortsatt. Det er personligheten.
Født sånn 😉
Og aksepterer det!
Det er viktigst!
Du kan lese et annet innlegg fra barndommen: Hjemmeklippa, rødt hår …og fregner…og ombytta?
En artikkel jeg fant på nettet: Sjenerte barn —-hvordan oppleves det, og hva kan hjelpe?
