Fant ikke på dette sjøl. Det var Utifriluft-Margrethe som gjorde dét. Ny helgeutfordring fra henne. SPEILING. Speiling i vann er nærliggende. Det flommer over i skogen og på sletta for tida. Det dannes nye bekker og sjøer. Oppå, under og ved siden av isen. Derfor vart det lett i dag på morrasturen med Barney. Litt vanskelig likevel, for vind ga dårlig speilflate. Vart mye krusninger på vannpyttene. Men fikk det til på et vis. Jeg vart til et lite trollmonster. Der jeg står skrevsover vannet. På det nederste bildet ser du øret på Barney. Han ville nok være med på moroa. Men vart ikke speila denne gangen.
Veldig heldig at jeg vanligvis glemmer drømmer så fort jeg våkner, tenker jeg. Men her om dagen skjedde det spesielle at jeg husket i detalj hva jeg hadde drømt da jeg bråvåkna av at telefonen ringte. Heldigvis var det en person jeg kjenner så godt at jeg kunne fortelle om drømmen. Og da jeg fikk lagt ut om min skremmende drøm med en gang, for det var et mareritt, var det lettere å huske. Og dermed erindrer jeg mesteparten av den fortsatt. Og når jeg nå skal gi deg hovedtrekkene i drømmen, kan jeg stå i fare for å bli betrakta som ganske sprø, men tar sjansen, og utelater en del detaljer, av naturlige årsaker, for har faktisk glemt mye. Jeg drømmer nemlig så innmari detaljrikt. Det er farger, utsmykninger, bygningsdetaljer og ansikter som jeg mener at jeg aldri har sett i virkeligheten. Er det nødvendig å drømme så detaljert, da? Kunne ha malt scenene hvis jeg hadde vært god til det. Eller produsert en film. En meget detaljrik film med masse rekvisitter og statister. Manuset er klart for produksjon😜 ♦️ Barney og jeg var på tur. Jeg bar på ski og staver. Og en ryggsekk. Merkelig nok i hånda og ikke på ryggen. Raritetene starta allerede der, si. Jeg var egentlig på et kjent sted, men omgivelsene hadde jeg likevel ikke sett før. Men hvor ble det av snøen og skiføret? Vi traska langt og lenge, til vi kom til et hus langsmed veien. Der satt det 2 kjerringer og drakk kaffe ved et bord. Barney og jeg stoppa. Av en eller annen merkelig grunn fant jeg på at jeg skulle sette igjen Barney hos disse to, mens jeg gikk på ski😌 Så jeg traska videre. Fortsatt på veien, for snø var det ikke. ♦️ Kom til en ny husklynge. Middelalderlignende bygninger i brunt tømmer. Flere hus rundt et tun. Mange folk der som solgte forskjellig. Både mat og diverse souvenirer og slikt. Da jeg drømte, og rett etterpå, visste jeg nøyaktig hva alt der var, både menneskeansikter (som jeg forøvrig aldri hadde sett før), ornamenter og utskjæringer på husene, alle tingene de solgte også videre. Det er helt sprøtt hvor unødvendig detaljrikt det framsto i drømmen😅 ♦️ Brydde meg ikke om alt dette, for jeg tenkte kun på å finne skiløypa. Spurte om det, og fikk svar. Trasket videre på veien med ski, staver og ryggsekk i hendene😏 Men så, etter noen hundre meter bortover den snøfrie veien, datt det en tanke ned i hodet mitt: orket jeg egentlig å gå videre til snøen dukka opp? Og så kom enda en tanke, men den var hakket mer grusom. Når jeg nå snudde, hvordan skulle jeg finne igjen Barney? Ikke husket jeg hvor de 2 damene befant seg da jeg leverte Barney til dem, og ikke visste jeg hva de het. ♦️ Fy søren så ekkelt. Det er sjelden jeg har mareritt, men dette var faktisk det. Takk og pris for at jeg i det øyeblikket våkna🙏🏻 Likevel tok det litt tid før jeg innså at det bare var en drøm. Først da jeg kunne kjenne på den krøllete pelsen til Barney i fotenden av senga mi, vart jeg beroliget. Og så ringte som sagt telefonen, i samme øyeblikk. Jeg klarte ikke annet enn å fortelle om drømmen min. Og dermed vart den festa i hukommelsen, i hvert fall delvis. ♦️ Så da sier jeg fortsatt takk og pris for at jeg vanligvis ikke husker drømmene mine. Formed så mye rare ting som foregår oppi huet mitt om natta, er det like greit å glemme. Og snakker man for høyt om det rareste, kan man jo risikere å bli bura inne🤪😂 Drømmer du mye rart? Bildet jeg viser er av et gammelt hus på Domkirkeodden i Hamar. Det passer jo inn i drømmen min da jeg kom til de laftede bygningene🤗
Det går stort sett bra med puddelen min. Av og til er han litt rampete, men det er vel mest for at jeg ikke er flink nok til å aktivisere ham. Kan da ikke drive med det hele tida heller. Men så klart, det er et par-tre hakk lavere tempo med meg enn når barnebarna er i nærheten. Mye morsommere med dem, for den lekne Barney. Han har fortsatt barnet/valpen i seg sjøl om han er blitt en voksen «mann» på 9 år. Som jo tilsvarer et menneske i 60-åra. Kjært barn har mange navn, og det har han også. Det blir mange tullete kjælenavn som jeg ikke gidder å si her, men et mer skøyeraktig og kanskje litt negativt navn er «Krøllebølle». 🐩 Noen ganger passer akkurat det utmerket. Sånn som her om dagen. Vi var på besøk hos barnebarna. Der ligger det som regel spennende saker rundt omkring, under stoler og bord. Det vil si leker. Barney elsker å ta slike ting, for han er som kjent en stor skattejeger. Og dette er også skatter i hans øyne. Han kan bite på det og bite det i stykker, eller bare ha det i munnen som skatt. Han pleier aldri å fortære slike uspiselige tingester. Men det hendte et par ganger da han var valp. Så jeg er aldri trygg.Kan jo være farlig. Særlig hvis det er harde gjenstander av plast. 🐩 På billedcollagen nederst på sida viser jeg skatten denne gangen. Det var en slags «pil» av skumgummi, til en leke. Jeg prøvde å «leke» bytteleken med ham, som jeg jo skal gjøre når han skal gi fra seg noe som jeg ikke vil at han skal ha. En liten kyllingbit i bytte mot en kjedelig skumgummidings måtte da vel være fristende? Joda, men han vart nok likevel litt stressa. For han prøvde å få både i pose og sekk. Så han svelget tydeligvis alt sammen. Om det var med vilje eller ikke, blir uoppklart. 🐩 Det som lå igjen på gulvet var den lille blå delen nederst til venstre på bildet. Jeg spurte barna om de hadde flere sånne dingser. De fant en til meg. Jeg ville nemlig ha med meg den hjem for å sjekke hvor «farlig» den oransje tuppen var. Den var av myk gummi, med en litt hardere del skjult inni det blå. Så det er denne jeg har tatt bilde av nederst til høyre. Delen tilsvarende dingsen på det øverste bildet var i magen på krøllebøllen på det tidspunktet😝 🐩 Litt engstelig vart jeg, for tenk om det satte seg fast i mage eller tarm. Verste scenario var røntgen og operasjon. De tre neste bæsjeturene i skogen vart litt spesielle😜 Beklager å måtte si det, men der måtte det sjekkes, og det med en pinne. Ikke bare å ta det raskt oppi posen, nei. 🐩 På den tredje lufteturen, dagen etter, og cirka 18 timer etter fortæringen av den «deilige» skumgummidingsen, oppdaget jeg til min store lettelse både den oransje tuppen og de blå bitene på bakken. Puh. Faren over. Men hvorfor han i det hele tatt ville svelge denne rariteten er en gåte. Kanskje det smakte og lukta litt godt av det? Kanskje noen av barna hadde tatt på det med matlukt
Er det ikke det Dagbladet «clickbaiter» om til stadighet, da? «Dette har aldri skjedd før», «Dette har du aldri sett» også videre. Jeg vil ikke lure dere til å lese på grunn av en tåpelig overskrift, en clickbait eller et klikk-agn. Men nå har jeg kanskje allerede begått den synden? «Aldri skjedd før….» skrev jeg. Men det er faktisk sant. I hvert fall for meg og min blogg. Jeg har ALDRI blogget på den 29.februar, for jeg starta med denne skrivinga på høsten i 2018. Men hva med 29.februar 2019? Kunne ha gjort, men det året var det ingen 29.februar. For det var ikke skuddår. Det var bare 28 dager i februarmåneden da. ♦️ I år er det skuddår. Hvert fjerde år får vi en ekstra dag i februar. I 2020 var forrige gang. Men da hadde jeg starta nedtrappinga til en lengre pause på bloggen. Så i februar 2020 hadde jeg bare ett innlegg, og det skjedde den 10. februar og var slik: Flyttebobla Ergo kan jeg lett stå inne for, og forsvare min overskrift i dag😉 Men hvorfor denne skuddårsdagen? Wikipedia om SKUDDÅR En annen ting som sies om skuddårsdagen er at da kan kvinner fri til menn. I gamle dager var det kun på denne dagen at det gikk an. Men det var først i året 1288 at dette vart tillatt i Skotland, står det i artikkelen over her (den blå linken). Og det var vel skottene som var først ute med denne tradisjonen. Nå skal sies at her i heimen blir det ikke aktuelt å benytte seg av denne gamle tradisjonen denne gangen heller. Får sjå åssen det blir om 4 år😂 Men har ingen i kikkerten. Og like greit er DET. ♦️ Og med denne «klikk-agn»-overskrifta, kan jeg like godt kjøre løpet ut og «fake» litt på illustrasjonen også. Pynte litt på virkeligheta. Moret meg med de rare linsene inne på Snapchat, og resultatet vart som vist på bildet. Satte sammen tre av de rare portrettene jeg fikk av meg sjøl der inne.
Ikke det vakreste bildet jeg har i fotoarkivet inne på Min Sky, men det kan få æren av å opptre på bloggen i dag på grunn av en spesiell merkedag. Jeg oppdaget det tilfeldig. Dagen altså. Ikke en bursdag i nære relasjoner som automatisk sitter spikra fast oppi hue, men en liten bursdag likevel. Den 28.februar 2020 som forøvrig var en fredag, og i koronatida sin spede begynnelse, hadde jeg dratt fra Hamar til Oslo for overtagelse av den nye leiligheta mi. Og klokka var 13:00. Samme kvelden, da jeg først var i Oslo, tok Sønn, Datter og jeg et restaurantbesøk, husker jeg. Og det var vel på tampen av lovlighet, for kort tid etterpå braket det løs med stenging både her og der. ♦️ Det var absolutt ikke slik i den nye leiligheta mi på overtagelsesdatoen som du ser på bildet. Det vart tatt litt senere da oppussing hadde starta. Litt spesielt forøvrig, for etter hvert hardna det til med koronarestriksjoner, så mesteparten av min kommunikasjon med håndverkerfimaet foregikk pr telefon. ♦️ Datter hadde nøkkel til leiligheta og kunne inspisere. Og hun sendte meg mange bilder i løpet av oppussingsperioden, slik at jeg kunne følge med. Det fungerte utmerket, sjøl om det av og til skulle vært OK å dra nedover for å ta en titt sjøl også. Merkelig å tenke på nå, men det var faktisk en periode hvor vi ikke fikk lov til å dra ut av bostedskommunen under denne pandemien. ♦️ Det vart bra til slutt, både med koronastyret og oppussingsstyret. Det siste først, for jeg flytta inn i slutten av april i 2020. Jeg var glad for at jeg bodde i nærheten av skogen, slik at Barney og jeg kunne gå trygge turer. Det var jo restriksjoner over alt ellers. Og hvordan var det egentlig å flytte til Oslo?
Ikke skrivesperre egentlig, men hva i all verden skal jeg presentere på denne dagen, tenkte jeg. Må da vel heller ikke skrive innlegg hver dag? Det har bare blitt slik. Av og til har jeg hatt både en, to og tre innlegg daglig på bloggen til tider. Nå har jeg bare ett som regel. Økte vel antallet for å få opp lesertallene, men funka det? Ikke helt sikker. Det er vel sannsynlig at det tallet er mer avhengig av presentasjonen/prestasjonen, bildet og ikke minst innholdet og kvaliteten. Og ikke tjener jeg penger på dette, så sånn sett ikke noe press på meg. Jeg har min pensjon til å leve for. Hadde sjølsagt vært kult å tjene penger på skrivinga, men da måtte det ha vært såpass høye lesertall at noen var interessert i å sponse meg. Det vil si at jeg kunne reklamere for noens produkter mot å få en slant inn på konto. ♦️ I og med at jeg er på Blogg.no-plattformen, og de faktisk har et såkalt partnerprogram, får jeg en bitteliten prosentandel (eller promille) av den reklamen de putter vilkårlig inn i mine blogginnlegg. Men det er «klikkavhengig». Det vil si at jo flere som klikker seg inn på mine innlegg, dessto mer penger får jeg. Altså hvor mange lesere jeg har. Mer høres mye ut. Er ikke det vettu. Det er som Solliv-blogg skrev en gang: får til en kaffe latte på kafé en gang i måneden 😅 I desember lå jeg såpass høyt opp på Topplista at det resulterte i en kaffelattesum i uka😉 ♦️ For å få tilgang til pengene, må jeg sende faktura til bloggplattformen. Men det kan jeg først gjøre når beløpet har kommet opp til kr.500,- Så du skjønner sikkert at dette kan jeg ikke leve av. Men hadde jo vært moro å være en toppblogger med litt mer inntekt. I 2019 hadde jeg et innlegg om bortimot det samme. Slik går det kanskje an å tjene litt penger? Har satt inn et bilde av penger som jeg fant på nettet, for hadde ikke så mye av det akkurat nå😂
SOLLIV hadde et blogginlegg her om dagen som ga meg inspirasjon til å tenke videre på det hun skrev om. Du kan klikke deg inn på den blå linken og se hva hun skrev. Men hovedessensen var at hun mente noe om sosiale lag i form av A-lag og B-lag, slik hun oppfattet det. Det har vel vært sånn til alle tider i alle sammenhenger hvor mennesker oppholder seg og «oppfører» seg. Men innlegget hennes fikk meg til å tenke på det igjen. Vi føler tilhørighet eller ikke til visse grupper. Vi holder sammen med likesinnede. Noen ganger kan det gå litt over styr, slik at det åpenlyst blir dannet A-lag og B-lag som Solliv nevner. Kan være kjedelig å bli utestengt der du gjerne vil delta. Men som jeg kommenterte på Sollivs innlegg: Kanskje du skal være glad for ikke å være med på A-laget med stress og mas og strebing etter best bil, hytte, hus og ikke minst fester? ♦️ Er man ikke egentlig sterkere enn streberne hvis man tåler å stå utenfor? Og får det mye bedre med seg sjøl? Jeg bor nå i et nabolag hvor jeg føler på en god ro, null strebing og bra stemning. Det skal sies at noen av oss rett som det er samles på diverse arrangementer borte eller hjemme, men vi føler oss ikke som et A-lag. I hvert fall ikke jeg. Kan kanskje oppfattes sånn av leserne når jeg rabler ned opplevelsene mine her på bloggen, men absolutt ikke ment som skryt.
Jeg abonnerer digitalt på lokalavisa her jeg bor. Jeg går ikke inn hver dag for å lese, men tar et oppsamlingsheat. Da fant jeg tilfeldigvis en ganske ny artikkel som var i samme kategori som innlegget til medblogger Solliv. Og dette var ikke bare synsing og følelse av at forskjellige sosiale grupperinger blir dannet. Her var det skremmende nok fakta. ♦️ Det gjelder sikkert ikke bare i nærheten der jeg bor. Men uansett veldig bra at journalisten satte lys på dette. I og med at jeg refererer til noe av det som ble skrevet i artikkelen, kan jeg si at det er Nordstrand blad. En veldig bra avis forøvrig. Det dannes A-,B- og C-gjenger på skolene, og det helt ned på barneskolenivå. Det kan gå på slikt som å ha «riktige» sko, klær og vesker. ♦️ Det finnes heldigvis en gruppe som kalles «nøytral» også, hvor de som ikke vil delta i grupperinga holder til. Antageligvis er de tøffest av alle, de som tør å stå fram med at de nekter å være med på dette tullet. Jeg kan tenke meg, men det er bare noe JEG tenker, at mange streber etter å havne i A-gjengen, men at det hovedsakelig er de med svakest selvbilde og i tillegg har muligheten for anskaffelse av dyre gjenstander og klær. ♦️ Men jeg kan tenke meg at det også er barn av velstående foreldre som er kloke nok til å holde seg nøytrale i denne sammenhengen. Egentlig ganske skremmende å tenke på at det ikke er lenge før mine barnebarn skal utsettes for denne kulturen. Det starter for alvor i sjetteklasse, sies det….. Da er det vel kanskje viktig hva slags holdninger foreldre og besteforeldre gir barna? Det skal vi klare. I hvert fall prøve….
En god ting kan ikke gjentas for ofte, og dette er godt. Gode horn med skinke og ost. Laget det blant annet for cirka ett år siden og blogga om det den gang. Skal snart gjøre det igjen. Bake slike altså. Under her har du innlegget fra februar i fjor i sin helhet med både tekst og bilder:
Det kom et ønske fra barnebarn om fylte horn.
Han har fått det hos meg før, så ga nok mersmak. Koselig at han ville ha mer. Så da kjørte jeg i gang en deig her om dagen. Brukte oppskrifta til Matprat.no. Fin deig å jobbe med. ♦️ Hadde kjøpt påleggsskinke og ost, så da var det bare å kjøre på. Delte deigen i 4 og kjevla ut en og en etter tur. Hver del vart 6 trekanter. La på skinkeskive og ost. Rulla sammen og la på stekeplater. ♦️ I ettertid så jeg at jeg kunne ha vært flinkere til å klemme sammen hornene i endene eller kanskje legge på litt mindre ost, for smelta ost tøt ut under steking. Men vart igjen ganske mye inni likevel. Kjente det da jeg prøvesmakte. ♦️ Vart gode, sjøl om de vart litt rare å sjå på. Smaken er viktigst. Håper unga mener det samme🤗😋 Og så glemte jeg å ta bilde da de var ferdigstekt😆 Men alt for bloggen, så var i fryser’n og henta fram 5 horn for fotografering😂 Og inn med dom att etterpå….🤗
Ustadig vær på freda’n. Kan være mye vær her på Østlandet også, men så klart ikke på langt nær så voldsomt som lengst nord og vest i landet. Ut å gå må vi uansett. I hvert fall vi som har bikkjer. Så hender det at vi tar oss ut uten hunder også. Ikke alle steder at puddelen er velkommen, og ikke sikkert det hadde vært så moro for ham heller. Klarer seg heldigvis fint alene noen timer. Nabo E og jeg trasket av gårde litt over 11 på fredagen. Skulle ikke mer enn en halvtimes gåtur unna, men med regn, vind, holke og STORE vanndammer bortover veien, valgte vi trikken. Litt mindre gåing vart det da. Sklei oss bare ned til trikkeholdeplassen, en 7-minutters tur. Hadde pigger under skoa, så sklei egentlig ikke, heldigvis. ♦️ Har satt inn bilde av trikken også, jeg. Ikke mye trafikk på den tida vi dro. Men som du har skjønt av den øverste billedcollagen, var vi igjen på den månedlige champanjelunsjen i bydelen. Er bare prosecco, men mer enn godt nok det også. Koldt-tallerkenen var som vanlig, men alltid like god. Og så kaffe og makroner til slutt. ♦️ Da vi skulle hjem hadde det sluttet å regne, og vi tok likesågodt beina fatt. Droppa trikketuren. Godt å gå av seg litt av både mat og drikke, og ikke minst få frisk luft. Det siste var ikke så nøye egentlig, for fikk mer enn nok frisk luft da jeg gikk ut med Barney etterpå. Da hadde det begynt å blåse en god del, og med 4 varmegrader vart det flust med snøsmelting og enda større vanndammer og nye bekker i skogen. Under bildet setter jeg inn noen tidligere innlegg.
Jeg sa at jeg ville være med. Hun ga meg og andre en helgeutfordring. Margrethe i bloggen Utifriluft. Vi skulle finne dråper. Slettes ikke vanskelig for tida. Det sildrer og renner over alt. Jeg vasser i vann og sørpe i skogen. Eller vann oppå holka . Vann består jo av dråper. Men jeg må ha de enkeltvis. I januar tok jeg bilde av dråper i skogen. Frodiths lille januarutfordring. Unnskyld, Margrethe… Jeg bruker det samme bildet som da🤗 Og nederst er linken til det innlegget som hørte til.
